Lutoslavski: Orkesterverk vol. 7, Three Postludes, Preludes and Fugue for 13 solo strings, Fanfares
Polsk Nasjonal Radio Symfoni Orkester dir.: Antoni Wit Naxos 8.555270
Noe av denne musikken er godt kjent fra før – den er med på CD’en som Solveig Kringlebotn gjorde med Det Norske Kammerorkester for et par år siden. Men selv om Lutoslavski (1913 – 1994) er blitt en moderne klassiker, er likevel musikken hans ikke noe særlig kjent for de store massene. Derfor er det mer enn prisverdig at Naxos nå presenterer disse verkene i en serie med samtlige av hans orkesterverk.
De tre postludiene er fra begynnelsen av 60-tallet. Det var på denne tid at polsk musikk, i første rekke Penderecki og Lutoslavski, fikk sitt store internasjonale gjennombrudd. Den gangen så man på Lutoslavski som en modernistisk foregangsmann, hvilkret han jo slettes ikke er.
Selv med seriell påvirkning er det lettere å se disse verkene i dag som uttrykk for Lutoslavskis spesielle stil. I det andre postludiet glir musikken i skyggeaktige glimt forbi, slagverk høres, en får assosiasjoner til noe flyktig og uvisst.
I preludiene og fugen for tretten strykere (uroppført i 1972) får en rik anledning til å nyte et av Lutoslavskis mest særpregete komposisjonstrekk: hans clusterteknikker og glidende toner. Lange avsnitt med nesten stillhet, korte glimt som minner om serialisme, vekslende med høy intensitet, et interessant og fascinerende verk.
Den kvarters lange fugen danner tyngdepunktet i komposisjonen. Det er ingen fuge i tradisjonell forstand. Det er mere elementene som bærer fugen framover, gjennom kort pizzicatto-glimt til skjærende og glidende clusterakkorder. Det unngår ikke å gjøre stort inntrykk.
Lutoslavski var de siste årene av sitt liv delvis bosatt i Norge. Han var ofte å finne på konsertene til Oslo-filharmonien hvor han også dirigerte egne verk. Sist hørte vi hans cellokonsert i Oslo Konserthus bare for et par uker siden. Han er utvilsomt en komponist som vi vil høre mer av i årene framover.
