Hugo Alfvén: Suite fra balletten Den förlorade sonen, Symfoni nr. 2 D-dur op. 11
National Symphony Orchestra of Ireland dir.: Niklas Willén NAXOS 8.555072
Det har likesom vært opplest og vedtatt at Norge, Finland og Danmark har hatt sine store komponister – ikke Sverige. Grieg, Sibelius og Carl Nielsen står på mange vis i en klasse for seg i nordisk sammenheng. Det er ikke min mening å påstå at vi nå med tidens klokskap skal opphøye Hugo Alfvén i dette selskapet. Men jeg vil likevel nevne dette perspekstivet for i denne sammenheng har ikke komponisten fått den plass han fortjener.
Naxos kommer nå med en innspilling av hans andre symfoni. Fra før forligger den første symfonien. Nå kan vi få anledning til å se denne komponisten i et større lys enn før. Alle kjenner hans rapsodi Midtsommarvaka, men det er likesom blitt med det, også tatt svensk orkestermusikk i det hele i betraktning.
Selv om den andre symfonien er et svært ujevnt verk, gjør den likevel et stort inntrykk. Sterkest er mellomsatsene som ender opp med en fuge i sistesatsen. Vi har det inntrykk at førstesatsen er skrevet for seg selv. Men det er når man begynner å høre på den andre satsen at man virkelig fornemmer storheten hos Alfvén som komponist.
For dette er stor musikk. Skrevet på slutten av 1800-tallet (1897) må selveste Mahler tåle assosiasjoner. Sammenlikningen med de store senromantiske komponistene ligger der. Det er ikke til å unngå, for dette er symfonisk musikk – satsen varer nesten tyve minutter – som kan måle seg med det absoutt beste fra tiden.
Slik vil Hugo Alfvén som komponist vokse for oss. Denne symfonien er et produkt fra en ung komponist som ennå ikke var fylt tredve år, og tidmessig befinner vi oss i Skagen-miljøet hvor han ikke var en helt ukjent aktør.
Det er når vi hører denne andre satsen, og de tre andre satsen som følger, at vi føler oss litt leie for at det likesom ikke ble noe mer med Alfvén og at musikkhistorien har plassert han som, en svensk lett-komponist med populære sanger og melodier som fremste vitnemål.
For det var utvilsomt for å stadfeste denne siden ved Alfven at man beæret den alderstyngete komponisten med på bestille en helaftens ballett til hans 85-års dag. Den förlorade sonen inneholder polkaer og annet musikk som greitt nok illustrerer Alfvéns grep. At man kjenner igjen melodiene, er også selvsagt.
Men for oss var andre-satsen i den andre symfonien et musikalsk høydepunkt som får oss til å se Hugo Alfvén på an langt annen måte enn før.
