Stravinskij: Le Sacre du Printemps (Vårofferet), Scrjabin: La Poeme de l’extase
Kirov-orkesteret Mariinskij-teatret, dir.: Valery Gergiev Philips 468 035-2
En utgivelse som har ligget i kortene lenge, og som vi derfor intutivt har ventet på. Når Valery Gergiev og hans orkester fra Mariinski-teateret i St. Petersburg tar fatt i det mest banebrytende orkesterverk noengang skrevet av en russer – og utvilsomt forrige århundrets mest revolusjonære musikkstykke – er det ikke lite vi forventer oss.
Valery Gergiev har fått til nesten det utrolige med sitt operaensemble og orkester. Han har løftet fram det gamle Mariinskij-teateret i St. Petersburg til å bli et banebrytende ensemble, og dermed satt mønster for en rekke operahus, ikke minst i Øst-Europa. Gjennom store turneer utenlands, særlig London og Paris, og flere CD-utgivelser har han maktet å gjøre Kirov-ensemblet sterkt etterspurt over en hel verden, det er en fjær i hatten for enhver festivalarrangør å få de på besøk.
Operaensemblet, balletten og orkesteret er blant de fremste i verden i dag. Kanskje sier det det meste at Valery Gergiev i dag er engasjert som fast gjestedirigent ved Metropolitan i New York, samtidig som han er sjefsdirigent for Rotterdam-filharmonikerne og holder en fast 25-timer-i-døgnet hånd over Kirov-ensemblet og Mariinskij-teateret. Hans energi er fantastisk og hans tempo halsbrekkende, noe vi erfarte for et par sesonger siden da han besøkte Oslo-filharmonikerne samtidig som Kirov-ensemblet var opptatt med gjestespill i Paris – og London!
Hans turneer er navngjetne, fra prøver i Paris om morgenen, til forestilling i London om kvelden, og tilbake til prøver i Frankrike neste morgen – og her snakker vi om et helt ensemble med sangere, kor, ballett og fullt symfoniorkester, flere hundre til sammen.
Det som for et par år siden startet som utenlandsgjestespill for å reise penger til nødvendig opp-pussing av det tradisjonsrike teateret i St. Petersburg, er i dag blitt en hel institusjon. I London er deres sommergjestespill nærmest blitt for fast innslag å regne – med entusiastisk støttegruppe – og i hjembyen iverksetter de hvert år Hvite netter-festival i juni, i år med besøk av Domingo.
Han har også gjort en banebrytende innsats ved å plukke fram mindre kjente russiske operaverk og gitt dem ut på CD. På den måten har en hel verden blitt kjent med Rimskij-Korsakovs store og rike produksjon og hvilke skatter Prokofievs mange operaer er. Et blikk på spillelistene i verdens operahus viser klart hvilken betydning Valery Gergievs sterke innsats her har hatt.
Og nå Vårofferet, en innspilling som i hvert fall ikke lider av polerte strøk. Her er det rått og brutalt, det er sjelsopprivende musikk vi hører, slik vi aner komponisten ønsket å forme sitt revolusjonære verk rett før første verdenskrig.
Da verket første gang lot seg høre i Paris i Diaghilevs ballett i 1913, vakte det kanskje musikkhistoriens største skandale. Slike klanger var ikke publikum vant til å høre. Fremdeles eier verket denne kraft av primitivhet og kraft i sine rytmer og klanger som river oss opp. Mildt sagt: inntrykk gjør det i hvert fall.
Gergiev skjuler intet. Han beholder råheten, lar det ikke framstå som ‘spennende’ konsertmusikk men lar rytmene og de skjærende dissonansene komme utilslørt fram. Orkesteret følger hans intensjoner hele veien.
Det er slik vi vil ha Vårofferet. Uten å skjule noe, med det primitive og brutaliteten i behold. Dermed framstår også kraften i Stravinskijs verk, og vi fornemmer de primitive ritualene som lå til grunn for ballettforestillingen.
Lykkes Gergiev med de store forventingene vi har? Utvilsomt!
Scrjabins Le poeme de l’extase er fra samme tidsepoke, og også et verk som i sin tid var grensesprengende. Men selv om det ikke eier Stravinskijs voldsomme kraft gir det et godt bilde av komponistens metafysiske visjoner slik han omskapte dem til musikk i et tonespråk som var i ferd med å sprenge det tonale bildet.
Opptaket er fra Festspielhaus i Baden-Baden i fjor sommer, et sted de også har besøkt nå i august i år med nyinnstuderinger av Richard Strauss’ Salome og Wagners Das Rheingold. Vi har sikkert flere godbiter i vente.
