Verdi: Falstaff
Bryn Terfel, Anatoli Kotscherga, Anthony Mee, Enrico Facini, Adrianne Pieczinka, Thomas Hampson, Dorothea Röschmann, Daniil Shtoda, Larissa Diadkova, Stella Doufexus
Berlin-filharmonikerne dir.: Claudio Abbado Deutsche Grammophon 471 194 2
Det er mulig at forventningene var skyhøye før denne utgivelsen. For det var likesom opplest og vedtatt at dette skulle være årets store; Bryn Terfels versjon av denne operaen skulle sette alt annet i skyggen.
Han begynner å bli fortrolig med rollen. Allerede i 1999 sang han den i Australia og samme år også i Chicago og da Covent Garden-operaen åpnet etter gjenoppbyggingen. Ved årets festpill i Salzburg i disse dager er han der med Falstaff, forøvrig deltar flere av de medvirkende på denne innspillingen også i denne produksjonen. Han skal også gjøre rollen på Metropolitan kommende sesong.
Falstaff og Bryn Terfel – det ligger likesom i kortene at rollen ligger skreddersydd til rette for denne joviale walisiske bamsen som ikke tar sin raskt stigende status i operaverdenen altfor alvorlig. Han er uten tvil den ledende bass-barytonen i verden i dag, men absolutt ingen selvhøytidelig diva.
Falstaff er Verdis lykkelige alderdomsverk. Her har han greidd det mesterstykket å legge mer til i skildring, rolletegning og handling enn Shakespeare gjorde i teksten til De lystige koner i Windsor og Henry IV. Resultatet er et sprelsk og lystig oppkomme av godt humør hvor Verdi står fram med suverent mesterskap i sin eneste komiske opera. Her har vi foreningen av opera og teater på sitt beste!
Den Norske Operas forestilling sist sesong fikk fram det beste i denne operaen med alt det humøret og de fandenivoldske påfunnene som hørte med. Forviklinger til tross, det ender i all gemytlighet hvor operaen avsluttes med at alle synger at verden er et narrespill hvor alle narrer alle.
I dette Verdi-året har vi allerede sett opplevd flere utgivelser av Falstaff. Men det ligger i kortene at ingen skulle komme opp mot denne.
Innfrir så innspillingen forventningene som er skapt? Langt på vei. Her har man lykkeligvis også et orkester og dirigent som vet hvorfor de er der og trives med det. Det er befriende å høre Berlin-filharmonikerne fra denne siden, lett på foten, sprelske og lyrisk i tonelaget. Her er ingen tung Bruckner eller akademisk Brahms.
Mye av dette må også tilskrives Claudio Abbado som greier å fange de stemningene musikken inviterer til på en elegant måte. For mye av hemmeligheten ved Verdis opera er at han nettopp bruker musikken til å farvelegge stemningene, få fram kontrastene i dette narrespillet.
Det er gjennomført hele veien. Umerket innsats fra de øvrige medvirkende hvor vi særlig merker oss Adrianne Pieczonka som mrs. Ford og Thomas Hampson i rollen som Ford. For disse og for de øvrige er det å si at de legger seg disiplinert under handlingen og viser ingen tegn på å opptre for seg selv eller briljere med sin stemmekraft. De to følgesvennene Pistol og Bardolfo i skikkelser av Anatoli Kotscherga ogAnthony Mee er herlige bedragerske i sin tegning av kyniske skurker og tvilende tjenere.
Slikt merker vi særlig i den avslutende fugen hvor solister og kor deltar på lik linje. Her er det samspillet som avgjør – og det sitter!
Så er det hovedpersonen. Jovial, brumlende, selvskrytende – men også med en stor porsjon selvironi vekker han den sympatien i rollen som Verdi la vekt på å få fram. Vi likte særlig godt de ekstra vriene han la på stemmebåndet de gangene handlingen i dette narrespillet inviterte til det. Her får han fram intonasjonene på en ekte og uforfalsket måte.
Det er her Bryn Terfel er hjemme. Skikkelsen og stemmen står til rollen. Det blir ekte og ordentlig. Løyer fra begynnelse til slutt – men også med å ta tekst og handling på alvor. Derfor har vi ingen problemer med å konkludere at innspillingen uten tvil kommer alle våre forventninger i møte.
Denne innspillingen vil gi mange gledestunder.
