Aravind Adiga: Siste mann i tårnet.
Cappelen-Damm forlag 2012, 473 s. Jeg må først innrømme at jeg nok lider av fordommer mot indisk litteratur. Dette skyldes at mitt kjennskap til indiske litteratur har vært preget av Bollywood-kulturen: det lett overfladiske og folkelivsmyldrende som har underholdning som første bud.
Dessverre fant jeg mine fordommer í fullt monn bekreftet da jeg begynte å lese denne boka. Dette er en frodig folkelivsskildring hvor indisk religion, tradisjoner og ikke minst et hav av mennesker flyter sammen i det som for undertegnede ble noe anmasende. I hvert fall til å begynne med.
Men etterhvert fester forfatteren grepet. Det indiske samfunnet, politikken og det gjennomkorrumperte får en stadig hvassere brodd samtidig som skildringen av det menneskelige forfallet utvikler seg i handlingen.
Boka er likefullt en hyllest til det levende mennesket, til alle som slåss for sitt utkomme og sine hjem i slummen eller som her, i en boligblokk av middelklasse-mennesker.
Den sentrale personen er en pensjonert lærer som nekter å ta imot et tilbud fra en boligspekulant som vil rive blokka for å bygge ‘et nytt Shanghai’ her. Han får alle sine naboer, også sine tidligere venner og egen sønn, mot seg.
Handlingen finner sted i Mumbai (tidligere Bombay), Indias mest folkerike område og et område i rivende utvikling. Det er også et senter for Bollywood-filmene og befolkningen er sterkt sammensatt både med hensyn til språk og religion.
Med denne bakgrunnen skaptes det et fargerikt mylder av mennesker og sjebner. Faktisk med en god del alvor. Det er blitt en bok som har mye å si med et meningsfullt innhold. Langt fra Bollywood – bare for å ha sagt det.
