Prokofiev: Kvintett op. 29, Liszt: Concerto pathetique e-moll*, Béla Bartók: Contrasts*
Martha Argerich – klaver*, Nelson Freire – klaver, Chantal Juillet – fiolin, Isabelle van Keulen – bratsj, Harold Robinson – kontrabss, Richard Woodhams – obo, Michael Collins – klarinett
opptak fra konserter i Saratoga, USA, juli – august 1998 EMI Classics 7243 5 568616 2 1
Martha Argerich er aktiv som aldri før. Rett før hennes fem konserter ved kammermusikkfestivalen i Stavanger, dukker det opp en helt fersk CD med konsertopptak fra festivalen i Saratoga i USA sist sommer. Hun medvirker på to av de tre verkene på CD’en.
Franz Liszt’ briljante Concerto pathetique er et bravurverk skrevet for to klaver, som i opprinnelig versjon forelå som Grosses Konzertsolo. I dette verket lar klavervirtuosen det stå til uten hemninger. Denne versjonen er den ‘utvidete’ utgaven for to klaver. Argerich får følge av Nelson Freire i framføringen av denne halsbrekkende klavermusikken.
Det starter som en fanfare og fortsetter i det store formatet. Her er det ikke snakk om å spare, her vil klaverets mester virkelig vise at klaveret – her to klaverer – kan låte som et grand orkester når det trengs!
Bela Bartoks Kontraster ble skrevet for den amerikanske klarinettisten og bandlederenBenny Goodman i 1938. Verket er sterkt preget av omstendighetene: Hitler hadde anektert Østerrike og Ungarns høyreorienterte regjering hjadde valgt side for nazistene. Bartok kom kort tid etter til å emigrere til USA og bosette seg der.
Kontraster er et tresatsig verk sterkt preget av ungarske folkedanser. Kanskje var det også komponistens mening å reflektere over tingenes tilstand på denne måten, et Ungarn som aldri kom til å bli hva det var. Bruk av klarinetten understreker melankolien.
De musikalske utfordringene i verket er store og Argerich‘s medspillere, Michael Collinspå klarinett og Chantal Juillet på fiolin, bidrar til å lage en sprelsk og ‘vill’ tolkning av det.
Argerich er blitt kalt ‘trollet’ blant verdens utøvere og pianister – og ikke bare for sin måte å framføre musikken på. Hun har også opparbeidet. seg et rykte som ganske uregjerlig og selvrådende. I verk som dette – og av Liszt – ser vi at utøveren også har godt av å ha en personlighet som ikke akkurat er ni-til-fire tilpasset. Det rå og ubeherskete kler Argerich‘s tolkninger av særlig Liszt men også Bartok på dette opptaket.
Det er mye Argerich på denne CD’en. Unaturlig er det ikke fordi hun preger de to stykkene hun medvirker på i stor grad: hun lyser med en særlig glans. Men vi må ikke glemme de øvrige ypperlige musikerne som deltar på denne innspillingen. I Prokofievs kvintett op. 39 får vi nok et temmlig rått og upolert stykke musikk, skrevet i Paris i 1924, og et typisk uttrykk for komponistens modernistiske stil i disse årene. Det ble opprinnelig skrevet som musikk til en ballett om sirkus-liv, Trapèze. Rytmisk svært komplisert og med dissonanser som riktignok ikke er fullt så skjærende og rått tilhugget som den Skyntiske suiten fra noen år tidligere, men tilstrekkelig til å bli stemplet som ‘formalistisk’ av myndighetene i Sovjet.
Kvintetten har på tross sin kompleksistet en nærmest dansbar eleganse i seg hvor dens opprinnelige versjon – det sies at danserne ikke maktet de store og kompliserte rytmiske svingningene i verket – er tydelig å merke. Legg merke til partiene hvor Harold Robinson‘s kontrabass kommer inn: dette er musikk med luft og høyde og med en opptaksteknikk som forbløffer! Det er nesten ufattelig at dette er opptak fra en konsert.
Dette er Argerich i et nøtteskall for tiden: i løpet av få måneder kommer det nye opptak med henne tatt fra konserter med kammermusikk hvor hun opptrer med andre musikere. Aktiv som aldri før i sin karriere viser dette oss en kunstner som sannsynligvis er nær høydepunktet i sin karriere – og som også fortjener betegnelsen som et av århundrets aller fremste pianister. Lytterne i nrkp2 kåret henne også som århundrets fremste tidligere i år.
Derfor reflekterer denne CD-utgivelsen på en utmerket måte det som skjer i Stavanger: en topp musiker som kaster seg inn i ubønnhørlig kammerspill og og konstellasjoner med andre musikere. Levende, aktiv, engasjert og nærværende: det er Martha Argerich akkurat nå.
