Cecilia Bartoli: The Vivaldi Album
Cecilia Bartoli – mezzo, Arnold Schoenberg Chor, Il Giardino Armonico dir.: Giovanni Antonio Decca 466 569-2
For en fabelaktig musikk! For en fabelaktig CD!
Her eksploderer bokstavelig talt Cecilia Bartoli i operamusikk av Vivaldi som vi trodde var helt ukjent. Hvem var klar over at denne barokkens kanskje mest populære komponist var en betydelig operakomponist?
Vivaldi skrev opera en masse. Noe kjenner vi, men endel er også gått tapt eller vi har bare fragmenter av dem igjen. Utdrag av dem, ariene, var populære sangstykker i tiden. Men de stilte store krav til utøveren, krav som man neppe kan stille i dag. Det er rett og slett vanvittig krevende sang man den gang var vant med. Der har vi kanskje grunnen til at denne siden av Vivaldi er så å si ukjent i dag.
Med halsbrekkende energi gyver Cecilia Bartoli løs på disse ariene av Vivaldi. Italiensk barokkopera er ingen spøk. Stemmebruken er inntil det nesten groteske uhyre komplisert, og det måtte stilles nesten umenneskelige krav til sangerne. I disse ariene skiftes det fra et høydramatisk ‘storm’-uttrykk til koloratur på løpende bånd.
Men dette er hverken Vivaldi slik vi kjenner ham eller barokkopera slik vi er vant med. Musikken er italiensk tvers gjennom, varmblodig, ispedd bruk av instrumenter som ikke er vanlig i kunstmusikken og som skapet en stemning som er helt enestående, bare hør på de to partiene fra Foà eller Sorte, che m’invitasti… fra Giustino.
Dernest har vi Cecilia Bartoli. Hennes innspilling er et dristig foretak. Flere av ariene er skrevet for kastrat. Det stiller krav til stemmestyrke som virker ganske umulig for en mezzo i utgangspunktet. Det er imponerende at Bartoli kommer seg noenlunde helskinnet gjennom de friske koloraturløpene og dramatiske partiene. Hun brøler, snerrer og slåss bokstavelig talt med notene. Dette er ingen Cecilia Bartoli slik vi kjenner henne fra den atskillig mer fredfylte Rossini/Bellini-verdenen.
Noe av dette er kjente toner, for Vivaldi var også av dem som kunne bruke gode musikalske ideer flere ganger. CD’en starter med åpningen fra Våren fra De fire årstider i versjon for kor til bruk i operaen Dorilla in Tempe.
Il Giardino Armonico spiller på en aldeles nydelig måte. Noe av musikken er for rene perler å regne. I partier får vi musikalske juveler av noe av det beste kunstmusikken noengang har frambrakt – og jeg tror ikke jeg tar for hardt i. Har man først svettet seg gjennom Bartolis ekstremgymnastikk for stemmebåndene – og følt sympati for hennes anstrengelser og ikke minst blitt grundig imponert av hennes sangkunst – har man tid til å lytte til musikken.
Og den er herlig: ukjent Vivaldi – av aller beste merke. Fantastiske Bartoli, fantastisk musikk. Viva Vivaldi!
