Centenary Collection 1996
Beethoven: Begravelses kantate til keiser Joseph II’s død, Schumann: Konsertstykke for fire hornm og orkester*. Pfitzner: To forspill fra Palestrina
Kor og orkester fra Deutsche Oper Berlin, Philharmonia Orchestra*, dir.: Christian Thielemann, Charlotte Margiono – sopran, William Shimell – bass, horn*: Nigel Black, Laurence Davies, Laurence Rogers, Peter Blake Deutsche Grammophon 459 062-2
Deutsche Grammophons serie ‘Centenary Collection’ er en unik dokumentasjon på CD. På seks bokser presenteres det beste av innspillinger fra 1898 til i dag. CD’ene kan også fåes enkeltvis. Kulturspeilet presenterer smakebiter fra serien.
Vi nærmer oss slutten av Centenary-serien, og det er tid for politikk.
Christian Thielemann er tysk musikklivs nye wunder-boy. Han innehar nå stillingen som musikksjef ved Deutsche Oper i Berlin, men det er mange som gjerne ser ham eslet til større posisjoner. Det er i lys av dette at vi må oppleve at i stedet for å presentere ytterligere ‘ukjente’ kor- og kantateverk av Beethoven på denne CD’en (eksempelvis mye av hans ‘ukjente’ musikk fra tiden rundt Wiener-kongressen i 1814), får vi en heller broket blanding.
Riktignok er Schumanns konsertstykke både sødmende og deilig utført, og det er heller ikke særlig å si på utførelsen av de to orkesterstykkene til Pfitzner fra operaen Palestrina som står i repertoar på Deutsche Oper. Men balansen blir noe skjev.
For det er Beethoven som tar kaka.
Dette verket av Beethoven skal visstnok aldri ha vært oppført i nyere tid før Deutsche Oper og Christian Thielemann grep fatt i det i forbindelse med Deutsche Grammophons komplette Beethoven-innspillinger.
Det er lett å forstå overraskelsen til Herr Generalmusikdirektor da han fikk disse notene i hånda: dette er faktisk et fulltonende Beethoven-verk, like dramatisk i formen som Fidelio og like majestetisk som messene. I første rekke er det de lange korpartiene som fanger oppmerksomheten.
Kantaten ble skrevet i anledning keiserens død. Gjennom hele verket flyter en atmosfære av sorg og melankoli, ikke så ulikt stemningen Brahms senere kom seg til å formidle i sitt tyske rekviem. Vi føler faktisk at Beethoven her beskriver sorg, og at han gjennom dette verket kan oppleve seg selv som en (kommende) fullblods romantiker. Men også som en politisk komponist som kunne ha en oppfatning av den tiden han levde i.
Beethovens frihetsideer kommer klarest til uttrykk i Leonore som senere ble til Fidelio. Her plasserer han seg som overbevist og engasjert talsmann for menneskets frihet fra undertrykking og føydale stavnsbånd, noe som også kan reflekteres i Eroica-symfonien (vi tenker da ikke på om historien om Napoleon er sann).
Keiser Joseph II var en stor reformator, selv om han neppe kan kalles en ‘frihetshersker’ ledet av ideene forut for den franske revolusjon. Han opphevet livegenskapet men praktiserte sitt styre som enevoldshersker. Mange av hans reformer møtte betydelig motstand, og det er ikke til å undres at hans død i 1790 kunne vekke følelser av virkelig følt sorg.
Vi har altså her å gjøre med en knapt tyve år gammel Beethoven som skrev denne ‘sørge’-kantaten. Hvorvidt han allerede da hadde utviklet sitt fulle frihetsyn på mennesket som et helt og selvstendig individ eller kunstneren som ubundet av føydale velgjørere, kan vi neppe påstå.
Men at det er en fullt voksen og kompetent komponist som står for dette verket, er det ingen tvil om.
