Årets praktplate

Beethoven: Fiolinsonatene
Anne-Sophie Mutter – fiolin, Lambert Orkis – klaver
Konsertopptak fra Wiesbaden august 1998 Deutsche Grammophon 457 619-2 (4 CD’er)

Dette må være en av årets absolutte definitive utgivelser på CD-fronten – om det ikke akkkurat er den utgivelsen.

Det bobler og koker over die Mutters gjennomgang av Beethovens ti fiolinsonater. Den samme friske energi som hun demonstrerte i Oslo Konserthus, kommer også fram på disse fire CD’ene. Hvor dama henter energien sin fra, vites ikke. Da vi spurte henne, pekte hun på et glass appelsinsaft men måtte innrømme at det ‘..nok var Beethoven’ som henne til å bli så opplagt og fyrig.

Det er spillehumøret og det friske attakket som gjør Anne-Sophie Mutter‘s Beethoven så vanvittig bra. Her er det ikke barte musikk som tolkes og gjennomføres, teknisk brillians og det man stort sett kan si om fremragende utøvere. Her er det noe langt mer, hun legger liv og nerve i spillet og går løs på Beethoven med ild og blod.

Så kan hun disse sonatene ut og inn. I over et år har hun vært på veien med Lambert Orkis og ikke spilt annet – og ennå er ikke turneen slutt. Det gjenstår noen land i Asia på vinteren før hun med sollyset kommer til Trondheim for å øve og spille med ungdommen i kammerorkesteret der. Så følger en Europa-turne med henne og ungdomsmusikerne fra Olavs by.

Det blir sikkert CD’er av dette møtet også, men nå får vi holde oss til Beethoven. Her spiller hun seg gjennom over fire timer med musikk – og det går så det riktig spruter og danser! Deutsche Grammophon måtte vite hva de gjorde da de spilte inn sonatene først når tre fjerdeparter av turneen var unnagjort – og man gikk glipp av en sikker gevinst i direktesalg på konsertene.

For her kommer det fram kvaliteter hos et plateselskap som ikke går på akkord med det de finner er kunstnerisk forsvarlig. Bare det beste er godt nok, og musikken skal ‘sitte’ før den festes i digital form. Derfor måtte mesteparten av det europeiske og amerikanske kontinent være unnagjort før CD’ene kom.

Erfaringen og samspillet må bare ha økt etterhvert. For vi merker én ting til, og det er mulig det er bare innbilning fra min side, men jeg mener så avgjort at hun var ennå et strå hvassere på konserten i Oslo enn det hun var på CD-opptaket på konserten ti uker tidligere. Det låt mer friskt, men dette kan ganske sikkert skyldes det forhold at på en konsert får man med seg en dimensjon du ikke møter på CD.

Dermed gjenskapes de store øyeblikkene fra Oslo Konserthus ved gjenhør av denne CD’en. Man blir ført tilbake til kveldene da denne kortvokste 35-åringen fullstendig trollbandt en sal i framføring av musikk som kanskje ikke er den mest spektakulære som finnes.

Det er dette som er hennes styrke, at hun spiller med varme og følelse og gjør Beethoven så levende for oss.

Og for alle – uansett om de var i Konserthuset eller ikke: dette er innspillinger man ikke kommer utenom. Man kan trygt gå til innkjøp av alle fire CD’ene i full forvisning om at kjedelige øyeblikk gir de ikke, og har man bare den minste sansen for musikk, blir det en opplevelse å høre henne gjennomføre sin Beethoven.

Mutters Beethoven vil stå seg langt ut i det neste århundret. Omfanget av dette store prosjektet vil langsomt gå opp for oss – mens vi nøyer oss med å nyte det.