Beethoven: Symfoni nr. 4, Bruckner: Symfoni nr. 7
dir.: Simone Young
Oslo Konserthus 19.11.1999
Rett inn i løvens hule kom Bergen Filharmoniske Orkester med hele sine tradisjonsrike historie, et nesten hundreogfemti år eldre orkester enn verdensberømte Oslo-filharmonien: Men så er jo også Bergen Filharmoniske Orkester en av Europas best bevarte hemmeligheter. Modig er det også å servere oss Beethovens fjerde og Bruckners syvende i konsertsalen til Oslo-filharmonien, når sistnevnte orkester for ikke så forferdelig lenge siden oppførte begge disse verkene og opplevelsen etter disser konsertene ennå er så sterk at den sitter altfor godt i minnet.
For Oslo-filharmonien hviler ut etter turne i USA og Sør-Amerika – der de har lagt blaserte amerikanere for sine føtter. Da smetter Norges andre offisielle nasjonalorkester inn på deres plass. Bergen Filharmoniske Orkester er et langt annet orkester enn Oslo-filharmonien. En sammenlikning blir urettferdig for begge – for vi kan ikke rangere orkestre etter prestasjonsprinsippet.
Tar vi framførelsen som den er var det gledelig å møte orkesterets nye sjefsdirigent Simone Young. Hun er noe så sjeldent som en kvinnelig dirigent – og hørte vi noen undres over hvorfor to av våre ni mer eller mindre offisielle orkestre har kvinnelige sjefsdirigenter? – og dette er hennes første fulle sesong med Bergen Filharmoniske. Hun er sympatisk, myndig og holdt orkesteret i fast hånd. Vi fornemmet tidlig hos Beethoven at hun ønsket å dra tonene noe ut men fant ganske fort at dette bare beriket musikken. At hastverk ikke er noen dyd i Bruckners syvende skal være visst. Her tjener symfonien på en slik tolkning. Den lange annensatsen, symfoniens midtpunkt, kan også tolkes som en sørgesang over Wagners død som Bruckner fikk melding om da han orkestrerte denne satsen. Senere er symfonien blitt misbrukt av nazistene, den ble spilt non-stop i tysk radio den dagen Hitler tok sitt liv 30.4.1945 og annensatsen er siden blitt brukt av gammel- (og ny-) nazister denne dagen for å minnes diktatoren.
Slikt kan vi heve oss over, for Bruckner hadde neppe teutonske stormannsideer i hodet da han skrev symfonien. Snarere taler musikken til denne litt puslete av utseende østerriske organisten til oss med en slik velde og en musikalsk kraft at han framstår som en av det forrige århundres alle største symfonikere. I sammenlikning med Beethovens noe lettere anlagte fjerde ser vi at Bruckner framfor noen annen tåler å karakteriseres som den store mesters jevnsidige.
Simone Young tok godt vare på symfoniens grunnstemning. Fullmodent og veldig strømmet den ut til oss. Vi lot oss raskt fascinere og rive med.
Orkesteret eier en særegen klang – som vi også har registrert på CD-innspillinger med dem. På denne konserten lød det fyldigere – og vi vil så avgjort sette krys i margen for deres framføring av Bruckners syvende. Vi håper Simone Youngkan bli den kraften som utløser for fullt det potensialet som er i dette tradisjonsrike orkesteret. Vi hører dem gjerne igjen!
