Pierre Boulez: Répons, Dialogie de l’ombre double*
Alain Damiens – klarinett*, Ensemble InterContemporain dir.: Pierre Boulez Deutsche Grammophon 20/21 057 605-2
Réponse er Pierre Boulez’ forsiktige trinn uti teknologiens verden. Han har vært skeptisk til bruk av preinnspilt tape anvendt i konsert med levende musikere. Etter hans mening blir framførelsen en slave av teknologien, bundet inn av tapens faste spesifikasjoner. Han savner muligheten for improvisasjon og innlevelse slik ‘ekte’ musikk gir.
Der har han et visst poeng. Da Darmstadt-skolen veltet fram på 50- og 60-tallet med Stockhausen og Boulez som førerfigurer, ble mye av musikken ‘kald’. Bruk av matematiske prinsipper og teknologi kom til å stå i veien for varme, nærhet og kontakt – de elementene som gjør en konsert til en opplevelse. Men det har rent mye vann i havet siden den tid. Mens Stockhausen ennå svever oppe i skyene med sine sfæriske helikoptre, har Boulez brukt de to siste tiårene på å dirigere orkestermusikk. Det er derfor høyst sannsynlig at innflytelsen fra Wagner og Mahler etterhvert har ført ham til denne erkjennelsen.
Réponse er improvisasjonen møte med teknologi. Ensemblet benytter seg av lyd, som blir transformert og kastet tilbake etter ‘pulser’ i framførelsen slik musikerne gjør den der og da. På denne måten er det teknologien som underlegges den levende framførelsen og ikke motsatt.
Verket ble skrevet i 1980-81. Det er mulig at våre ører etterhvert er blitt vant med sterkere musikalske uttrykk enn dette, men her virker faktisk den gamle radikaleren både ‘behagelig’ og avslepet. Vi hopper ikke i stolen av kaskader av rytmemønstre og uventede utbrudd. Er han blitt gammel og konservartiv, eller har han mistet evnen til å fornye seg?
Nå er det neppe noen skam lenger å skrive ‘nytonalt’, heller ikke for an barrikade-kjemper fra Darmstadt-skolen. Postmodernismen har gjort det akseptablet at til og med ‘gamle’ former kan framstå som nyskapende.
Dette er ikke noe nyromantisk verk. Men det er atskillig mykere i uttrykket enn det man tidligere har vært vant fra Boulez’ side. Om denne lyttervennligheten kan føre til at flere får ørene åpnet for hans tidligere verk, vet vi ikke. Vi vil heller ikke spå om Boulez nykonservative uttrykk faller helt i smaken hos alle.
Det er nemlig verket Dialogue de l’ombre double (1985) som kan føre til at mange fortsatt vil slite med problemer i tilnærmingen. Her lar han en klarinett føre en dialog med seg selv – sine ‘skygger’ – etter samme prinsipp som i Réponse. Vi har både hatt vanskeligheter men også tildels glede av å prøve og forstå disse dialogene. En klarinett alene blir noe ensformig i atten lange minutter, selv i dialog med flere kloner av seg selv.
