Brahms: Symfoni nr. 4
Wiener-filharmonikerne dir.: Carlos Kleiber
Deutsche Grammophon The Originals No 100 457 706-2
Dette er en personlig bekjennelse fra en som innerst inne aldri har likt Brahms. Hans svulstige og overdimensjonerte former har altfor mye vakt assosiasjoner til akademisk korrekthet. Sånn sett stinker det for mye konservatorium – og mangelen på den lette og friske tone er ofte påtakelig og pinlig fraværende.
Synes jeg. Men nå foreligger altså Deutsche Grammophons bursdagspakke til seg selv, innspillingen av den fjerde symfonien med Kleiber og Wiener-filharmonikerne, opprinnelig gjort i 1981. Og se da om ikke inntrykket blir noe annet!
For dette er Brahms uten annen tyngde enn det musikken og utøvelsen representerer. Brahms kan neppe spilles friskt, men han kan framføres uten å ta med seg for mye overdimensjonert bagasje på ferden.
Dette er en ren og enkel versjon. Det går an å lytte til den uten å få klaskende i hodet hundre års musikkhistorie og korrekte konvensjoner.
Ikke alle liker en slik Brahms-versjon like godt. Det finnes atskillig av ‘brahmsianere’ som vender tommelen ned for å få komponisten servert usminket og original.
Men for alle oss andre, er dette en praktinnspilling. Og for oss som fra før har vendt ryggen til Brahms, er dette noe som skaper interesse for komponisten.
