Brahms: Symfoni nr. 2 og 3
Oslo-filharmonien dir.: Mariss Jansons Simax 82-91090-38-6
Det må ærlig innrømmes: undertegnede er blant dem som er noe skeptisk til Oslo-filharmoniens terping på de gamle mestere. Vi har sett og hørt at dette orkesteret har sin styrke i annen type repertoar, og får det til å svinge så vanvittig bra i det senromantiske – Dvorak, Mahler og Richard Strauss – og spektakulær musikk fra dette århundret – Sjostakovitsj, Sibelius og Respighi.
Derfor fortoner deres Brahms seg som noe mere villet enn forklart, som noe de må gjøre eller som om Mariss Jansons har en fiks ide. Han mener selv at Oslo-filharmonien gjør Brahms og Beethoven ‘like bra’ som de gjør Mahler og Strauss. Som tilhører på konsertene er det derimot ikke tvil om hva de mestrer best.
Nå må det i rettferdighetens navn sies at orkesteret har fått et bemerkelsesverdig grep om Brahms de siste sesongene og da særlig de to symfoniene som nå er gitt ut på CD. Deres tolkninger av den tredje (Frühbeck de Burgos) og andre (Blomstedt) tilsier at noe stort har vært på gang. Det som kjennetegner spillet er at de får en ellers noe kjedelig og akademisk bundet komponist til å låte spennende. Det er deres varme og myke behandling av de klassiske linjene hos Brahms som virkelig slår an. Eller som vår anmelder Anne-Marie Koppang skrev etter konserten 19.2. i fjor: “Den lyse glitrende D-durakkorden var en verdig avslutning for en tolkning som for meg nesten ble som en soloppgang.”
Nå foreligger deres første CD av planlagte tre med Brahms. Det er den andre og tredje symfonien vi får høre. Selvfølgelig er dette fremragende og vi må kanskje gi Mariss Jansons påstand om at orkesteret mestrer Brahms så ‘bra’ som de gjør, en fornyet overveielse.
Det er orkesterets klang som betar. De svinger ikke opp med Brahms på de største høydene, som mange andre kan gjøre. ‘Schwung’en blir kompensert med en roligere og mer kontemplativ tilnærming. Det virker som om orkesteret stoler på seg selv og at den koloritten de gir Brahms er den rette for dem. Særlig framtredende synes jeg dette blir i tredjesatsen på den tredje symfonien. Her finnes en klarhet og ro som stemmer deg virkelig til å gå ned og lytte – og nyte.
Derfor kan deres tolkning stå seg godt i forhold til andre og kanskje mer toneangivende innspillinger. En kan trygt få med seg denne CD’en uten å få nok en dusinvare av Brahms. Sagt slik, en kjeder seg ikke akkurat, som om det også kan forekomme med Brahms i opptak med selv Berliner-filharmonikerne.
Dette er den andre utgivelsen med Oslo-filharmonien på Simax. Deres første CD-utgivelse var et vellykket konsertopptak av Richard Strauss’ Eulenspiegel og Stravinskijs Ildfuglen. Dette er et opptak gjort uten publikums tilstedeværelse. Derfor må en også stille større krav til lydgjengivelsen. Her svikter det noe. Akustikken i Oslo Konserthus er et sorgens kapitel for seg, men vi har tidligere hørt hvordan EMI’s teknikere langt på vei har vært i stand til å gjøre noe med det. Her virker lyden for mye ‘rett på’. Den blir for tørr. Invitasjonen fra orkesteret til varme og nærhet i tolkningen blir ikke ivaretatt. Vi håper at de to neste Brahms-CD’ene med symfoniene 1 og 4 blir bedre tilrettelagt.
Til syvende og sist er jo spørsmålet hvordan man forholder seg til Brahms. Kjedelig er ikke denne tolkningen. Spørsmålet er om det er verdt å kaste bort penger på musikk av en klassiker som uansett ikke står for den mest spennende musikken i toneverdenen. Så spørsmålet er fortsatt det evige: Liker De Brahms?
