Britten: Suiter for cello solo
Truls Mørk Virgin Classics 7243 5 45399 2 3
Det virker i utgangspunktet nesten umulig å forestille seg: hvordan kan musikk for solo cello skrevet mellom 1967 og 1971 i det hele tatt fenge? Hvordan kan det engasjere og holde på interessen en hel CD-skive gjennom?
Forklaringen er tosidig: dels ligger den på Brittens musikk og dels på bruken av celloen som instrument og hvordan Truls Mørkmesterlig utnytter dette. For dette er Truls Mørks CD tvers igjennom. Her får han vist seg fram på en langt annen måte enn i de tidligere innspillingene vi har med ham. Her står han alene uten hjelp av orkester eller medspillere og må ene og alene stole på sitt eget spill for å få tilhøreren engasjert.
For dette er mer enn fascinerende. Det er mesterlig. Fra første tone tar spillet til Truls Mørk fatt i deg og setter deg i en tilstand hvor du lurer på om det er mulig. Kan en enslig cello stå for så engasjerende musikk, rive deg så totalt med?
Her må vi hoppe litt bakover. Bachs cello-suiter, som sikkert må ha spøkt i bakgrunnen da Britten komponerte sine, har denne evnen når de legges i hendene på mester-cellister. Dessuten kommer celloens egenskaper atskillig tydeligere fram enn det vi vanligvis opplever når det ‘gjemmer’ seg i et orkester.
I cellosuitene er det så å si fritt fram. Her må celloen bygge tema, variasjoner og framføre melodi på samme tid. Samtidig skal intensiteten holdes oppe, vi skal engasjeres. Dermed kan man ikke framføre disse suitene som et stykke kammermusikk av Brahms. Det står og faller for det meste på utøverens evne til å gripe fatt i tilhørerern. Celloen og utøveren står der alene, overlatt til seg selv. De er nakne – og derfor blir vi også forført.
Det får en til å tenke på at celloens forløper, viola da gambe, var et allsidig instrument. Det kunne ‘snakke’ samtidig med at det framførte en melodi, det kunne legge intonasjon og følelse i sin rytmikk og presentere farger av konversasjon som lett fanget stemninger. Gamle dagers trubadurer hadde gjerne viola da gambaen hengt over skuldrene som nåtidens gitar.
Men gamben eide ikke det som celloen har: den fyldige, store tonen. Muligheten til å synge ut, få en vibrerende følsomhet i sin tone som kunne sette i gang strenger hos tilhøreren.
Dette mestrer Truls Mørk til fullkommenhet i framføringen av disse suitene. Her kommer også hans Montagnana-cello fra Venezia 1723 til sin fulle rett: klangfull, stor og mektig, men også innsmigrende, følsom og syngende.
Britten skrev sine cellosuiter for vennen Mstislav Rostropovitsj etter at han hadde komponert cellosonaten i 1961 og cello-symfonien i 1963. Etter mønster av Bach hadde han til hensikt å komponere seks suiter, men sykdom satte stopper for det. De tre suitene ble til i årene 1964-71 og er ruvende hjørnesteiner i verk for cello fra det 20. århundret.
Disse suitene ble spilt inn i Riis kirke dels i oktober for to år siden og dels sommeren i år.
Dette er mesterlig framført musikk. Det tar deg med en gang. Her blir du satt i trance umiddelbart. Vær ikke redd for å gyve løs på 73 minutter med celloen alene. Du får en opplevelse som knapt kan beskrives. Og du blir full av beundring for en utøver som med denne innspillingen har prestert sin beste CD til dags dato.
