Bruckner: Symfoni nr. 2
National Symphony Orchestra of Ireland
dir.: Georg Tinten Naxos 8.554006
En ny og annen Bruckner er det National Symphony Orchestra of Ireland og Georg Tintner gir oss med denne nye innspillingen av Bruckners andre symfoni.
Det er ikke en helt enkel symfoni å framføre. På grunn av verkets mange pauser føles det ganske oppstykket. I tillegg gjorde Bruckner selv uttallige revideringer av symfonien, og det virket som om han aldri ble ferdig med verket.
På denne innspillingen har man valgt å bruke den opprinnelige versjonen av 1872, den første utgaven av verket. I den forstand representerer denne versjonen noe nytt fordi denne versjonen har vært lite spilt.
På Berliner-filharmonikerne/Karajans 1982-innspilling brukes 1877/Nowak-versjonen. Nyinnpillingen fra det irske nasjonalorkesteret er klart forskjellig fra denne. For det første varer symfonien nesten ti minutter lenger. Og det er ikke fordi Georg Tintner og hans irske musikere dveler lenge ved de mange pausene eller utesker Bruckner inntil det uendelige.
Der Karajan og hans eksellente musikere virkelig har problemer med å bære helheten i denne vanskelig symfonien, eller versjonen de valgte, balanserer det atskillig bedre i denne innspillingen og denne versjonen etter min mening. Selvfølgelig kan ikke det irske nasjonalorkester sammenliknes med Berliner-filharmonikerne og Tintner er heller ingen Karajan. Men jeg synes det flyter atskillig bedre. De ti minuttene med Bruckners musikk får også denne symfonien til å anta mer kjente Bruckner-dimensjoner, og dermed er det min mening at det sitter bedre.
Det blir mye ekstra Bruckner for pengene på denne innspillingen. Det er scherzo-satsen som er vesentlig endret fra urversjonen. Her kommer den som sats 2, og ikke tredjesats som i senere utgaver, og er nesten dobbelt så lang som i senere versjoner.
Jeg skjønner nå hva som har vært problemet med at jeg ikke har fått samme tilnærming til denne symfonien som for Bruckners øvrige, eller at den er så forholdsvis lite spilt. Man har anvendt de gale versjonene! Gå tilbake til Bruckner original og man finner komponisten i sitt egentlige og fyldige format, før utenverdenen og wiener-kritikerne presset en usikker toneskaper til å korte ned og foreta kompromisser.
Opptaksmessig er også denne en vellykket innspilling. Etterklangen er tatt vare på, uten at det blir for fet katedrallyd av det. Bruckner er en komponist som fortjener å bli spilt i store former og med kirkeliknende lydbilde. Da kommer også hans kneisende musikk bedre til sin rett
