Ny Bruckner i original

Bruckner: Symfoni nr. 3 (originalversjon)
Royal Scottish National Orchestra dir.: Georg Tintner Naxos 8.553454

Det virkelige clouet i Georg Tintners Bruckner-serie på Naxos til nå har vært innspillingen av den andre symfonien i originalversjon. Det ga oss en ny symfoni, praktisk talt ikke hørt – et symfonisk verk som satte selv patente men redigerte versjoner med Berliner-filharmonikerne og Karajan fullstendig i skyggen.

Nå kunne man riktignok si at dette egentlig ikke var noen altfor oppsiktsvekkende prestasjon. Den andre symfonier er den minst framføre av hans ni offisielle. Grunnen er åpenbar: selv i redigert utgave har den opplagte svakheter. Tintners uredigerte har rettet opp det.

Nå er han ute med originalversjonen av den tredje symfonien. Og se om ikke også det har blitt en symfoni i en helt ny utgave. Visst drar vi kjensel på noen av temaene, og hornsignalet i åpningen av førstesatsen – som Wagner satte slik pris på – er der ennå. Men som helhet framstår den såkalte “Wagner-symfonien” som et så å si nytt verk. Om ikke så grensesprengende som den lite spilte andre symfonien, men likevel er det samme kraft og dimensjoner over denne.

Det gjør denne innspillingen til et uimotståelig kjøp for den som setter pris på Bruckner. Riktignok krever det sitt å komme gjennom 77 minutter med relativt tungt symfonisk stoff – mot ca. 55 i den barberte versjonen (1888/89-utgaven) – men det tåler vi så gjerne. Dette er en symfoni så helstøpt og stor at vi må undres over at musikkverdenen så lenge har sluppet unna med de barberte og langt kjedeligere redigerte utgavene. Det virker merkelig på oss at dirigenter til nå har latt friserte utgaver til studenter som Franz Schalk bli levende for ettertiden, og ikke komponisten i originalutgave.

Det var Bruckners sjenanse og usikkerhet som gjorde at han stadig forandret verkene sine, kuttet og kuttet for å få dimensjonene på sine symfonier ned til en størrelse som kunne antas å være spillebar, og også lot andre – studenter og forleggere – tukle med stoffet hans. Det er bare i de tre siste symfoniene sine at han begynte å bli så sikker på seg selv at han lot det stå til – og resultatet kjenner vi alle.

Hva er det som skiller originalutgaven fra 1873 fra versjonene i 1877 og 1888/89? Først og fremst dimensjonene. Alle satsene utenom scerzoen er betydelig lengre. Førstesatser er forlenget fra 20 til 30 minutter, annensatsen fra 17 il 21 og sistesatsen fra 12 til 19. Med dimensjonene vokser også symfonien. Den får en form som gjør det mulig å finne en form for ankerfeste og naturlig harmoni med Bruckners store verk. Storheten hos ham framtrer i sitt rette lys.

Referansen til Wagner er tydelig. I annensatsen dukker et tema fra Lohengrin opp. Slektskapet de to imellom er tydelig å merke. 

På dette opptaket er det Royal Scottish National Orchestra som spiller. Tintner eide en magisk evne til å få ethvert orkester han var borti i denne serien (i tillegg til det skotske, også de irske og new zealandske nasjonalorkestre) til å framstå som gullkantete Berliner-filharmonikere, og denne innspillingen er såvisst intet unntak.

Tintner døde i fjor, men vi får håpe at det eksisterer et opptak med ham av den første symfonien slik at hans Bruckner-serie blir komplett. Han har uansett gjort musikkhistorien stor fortjeneste. Gjennom sin nyskaping av Bruckner har han hentet ut hittil ukjent musikk og gjort det mulig for oss å nyte denne store symfonikeren – den største? – i de formene han egentlig hadde tenkt seg.