Bruckner: Symfoni nr. 4 (Haas-versjonen)
Royal Scottish National Orchestra dir.: Georg Tintner Naxos 8.554128
Dette er en av den internasjonale musikkverdenens store sensasjoner for tiden: hvordan en 81-årig østerrisk dirigent gjør furore med Bruckner-innspillinger som setter en helt ny standard for hvordan Bruckner skal låte. Han setter likegjerne tidligere innspillinger med størrelser som Karajan/Berliner-filharmonikerne, Wiener-filharmonikerne og Wand/NDR Symfoniorkester omtrent i skyggen.
Det er heller ikke prestisjetunge innspillinger med verdens fremste symfoniorkestre det dreier seg om, lansert med glitter og stas på de mest kvalitetssterke etikettene. Nei, her snakker vi om innspillinger med det irske nasjonale symfoniorkester og som her, med det skotske. Og skivene blir gitt ut på Naxos.
Tintner har maktet det som Karajan ikke greidde: blåse liv i Bruckners originalt tenkte partiturer og la han framstå som en hel kompetent komponist, befridd for tvil og med den kompositoriske selvtilliten i full behold. Det startet med originalversjonen av den andre symfonien i fjor – en innspilling Kulturspeilet mente kvalifiserte til årets CD! Siden kom den nullte og åttende symfonien. Her har vi den fjerde i Haas-versjonen.
Georg Tintner er Naxos’ svar på Entartete Musik: han var den unge lovende dirigenten som måtte flykte fra Østerrike da nazistene kom i 1938. Til da hadde hadde han som 19-åring oppnådd å bli assisterende dirigent ved statsoperaen og han studerte direksjon med Felix Weingartner og Bruno Walter. Han dro til Storbritannia og siden hele slekta hans forsvant i Hitler’s gassovner hadde han ikke noe ønske om å vende tilbake. I stedet ble hans arbeidsfelt New Zealand, Australia, Sør-Afrika og Kanada foruten at han var musikksjef ved Sadlers Wells i London rundt 1970. I sin nye hjemland har han hatt stor betydning for utviklingen av symfoniorkestrene og operahusene. Men i det gamle Europa har han fram til nå vært relativt ukjent.
Den fjerde er Bruckners mest framførte og innspilte symfoni. Det er et vell av opptak å sammenlikne med, de fleste også i Haas-versjonen. Det iøynefallende er at Tintner bruker henholdsvis ni og syv minutter mer enn Karajan (1976) og Günther Wand (1991), de to innspillingene av den fjerde jeg personlig holder høyest av.
Jeg vil fortsatt gi mine førsteanbefalinger til disse to – men Tintners innspilling er likefullt sterkt fascinerende. Han dveler på ingen måte med Bruckners lange linjer, men noe må han åpenbart gjøre siden han bruker betraktelig lenger tid på å komme seg gjennom Bruckner enn de øvrige. Da er det lettere å merke at han tar Bruckner mye mer med ro, han har ingen hast med å feie gjennom musikken til den østerriske organisten og symfonikeren. Han bruker den tiden han mener han må ha og sammen med ham blir vi lyttende til musikken – framfor å nyte klangrikdommen som hos en Karajan og det vidunderlig flotte Berliner-filharmonikerne eller fargene og intensiteten hos en Günther Wand.
Her spruter ikke scherzo-satsen avgårde i full fart som et fyrig selskap på landtur, og det er her vi synes Karajan og Wand står seg bedre. De får fram en tegning av løssloppent pastoralt liv som Tintner ikke gjør. Derimot har vi atskillig bedre å si om hans tolkning i de tre øvrige satsene.
Bruckners symfoniske satser må taes som en eneste lang linje. Det er kanskje her Tintners styrke ligger: at han kan se begynnelse, gjennomføring og slutt på en 20-30 minutters sats som en helhet, som én eneste prosess. Det blir mening i de langsomme oppbygningene og tutti-utløsningene midtveis blir bare en byggestein i den videre oppbygningene mot nye og mer voldsomme høyder, ikke en oppvisning av klangrikdom som Karajan skjemmer oss ut med.
Denne lag-på-lag prosessen brytes ikke, den har én linje fra begynnelse til siste dobbeltstrek. Slik som den første tutti’en i finale-satsen: grandios, stor, javel, men likefullt holder Tintner oss ørlite tilbake som for å si: ikke brenn opp alt kruttet ennå. For kommer han i mål på samme seierssikre vis som Karajan gjør i sin grandiose 1976-innspilling?
Om han gjør! Om ikke på samme seierssikre måte som Karajan, lander han silkemykt der Karajan og Wand på ekte teutonsk vis lar sine mektige orkestre blåse ut til fulle fanfarer. Han drøyer og drøyer – og vi nyter og nyter.
Jeg kan ikke fri meg fra å trekke sammenlikninger – og det blir kanskje litt malplassert i forhold til en komponist som (visstnok) aldri kom kvinner nært (heller ikke menn for den saks skyld) – men det blir som beskrivelsen av en hyrdestund på kinesisk vis: langsomt, lenge, hold gjerne litt tilbake på høydene, og vent og vent, bare nyt.
Med den fjerde symfonien dirigerer han ikke fletta av Karajan og Berliner-filharmonikerne – som han gjorde med den andre symfonien. På langt nær. Men dette er en fullt kompetent innspilling, ja mer enn det. Den kvalifiserer uten tvil til å befinne seg i selskap med de beste som er av denne symfonien.
Det kongelige skotske nasjonalorkesteret følger lydig Tintner. Her får vi vist at det er ikke noe spesielt med de forskjellige orkestrene Tintner bruker til sin Bruckner, det er dirigenten og hans Bruckner-oppfatning det er snakk om.
Hvordan kan det ha seg at en dirigent i sitt livs høst skaper så helstøpte innspillinger av én symfoniker, innspillinger som er av en slik styrke og kvalitet at selv de største ordene ikke finnes og øvrige innspillinger omtrent blir satt i skyggen?
Kanskje finner vi noe av forklaringen i Tintners oppvekst som medlem av Wiener Sängerknaben (som det heter i dag) der han ble kjent med Bruckners korkomposisjoner gjennom Frantz Schalk, som var komponistens elev.
Uansett har vi her en flott innspilling av Bruckners mest spilte symfoni, gitt ut på et lavprismerke og fullt på høyde med de beste. Nøl ikke.
