Peter Eötvös: Trois Sœurs – Tre Søstre (etter Tsjekov)
Alain Aubin (Olga), Vyatcheslav Kagan-Paley (Masha), Oleg Riabets (Irina), Gary Boyce (Natasha), Albert Schagidullin, Nikita Storojev, Wojtek Drabowicz, Dietrich Henschel, Denis Sedov, Peter Hall, Marc Duguay, Ivan Matiakh, Jan Alofs
Orchestre de l’Opera de Lyon dir: Kent Nagano, Peter Eötvös
(opptak fra urporemieren 13,3,1998) Deutsche Grammophon 20/21 459 694-2
 Samtidsmusikk som påberoper seg å være opera kan være så mangt. Det fikk vi sist erfare ved årets ULTIMA-festival. Her har vi imidlertid et verk som med rette kan påberope seg begge deler. Det er komponisten og dirigenten (av samtyidsmusikk) Peter Eötvös som har tatt for seg Tsjekovs Tre Søstre og laget opera ut av den, temmelig fritt fortolket.
Det er et fascinerende stykke – eller opera om man foretrekker. Her har komponisten med stort hell utnyttet de vokale mulighetene som ligger i det nye musikkspråket. Ofte går dette på tvers av dramatikerens episke linje, men det skaper assosiasjon og variasjon og resultatet er usedvanlig bra.
Tsjekovs mye spilte stykke kan sees på både som komedie og tragedie. Her har komponisten valgt å skrive ut de tre søsterrollene for mannlige sangere, det vil si, kontratenorer. Gjennom dette skiller de seg godt ut overfor alle andre stemmekategorier, de blir noe ‘i seg selv’.
Dette kompositoriske grepet gjør noe med heøle historien når den framtrer på CD. I stedet for ‘to’ kategorier aktører, får vi nå tre. Kobtratenorene ski8ller seg så klart fra de øvrige stemmene – både m,annlige og kvinnelige – at de tre søstrene gjennom dette skaper sitt eget dramaturgiske univers.
Dernest har vi musikken som er suggerende og ‘merkelig’ i den forstand at den likner ikke på noen annen musikkstil vi har hørt før. Imidlertid er det ikke avskrekkende pling-plong for den som er redd for det. Komponisten viser at det går fint å legge inn stemninger og følelser i musikken selv i ‘moderne’ tonespråk.
Operaen starter med spinkle trekkspilltoner fra scenen. Søstrene kommer inn, spillet er i gang. Vi besnæres av Eötvös’ dramaturgiske grep umiddelbart.
Eötvös har plassert et ekstra orkester på scenen for å understreke disse musikk-dramaturgiske grepene. I denne innspillingen som er fra urpremieren i Lyon, dirigerer han dette ensemblet selv. Ken Nagano tar hånd om det vanlige operaorkesteret i grava.
|
