Philip Glass: Symfoni nr. 2 (1994), Interlude fra Orphee (1992), Konsert for saxofon-kvartett og orkester (1995)
Vienna Radio Symphony Orchestra, Stuttgart Chamber Orchestra, Rascher Saxophone Quartet
dir.: Dennis Russel Davies Nonesuch 7559-79496-2
Det finnes ikke den samtidskomponist som er så anvendt og brukt som Philip Glass. I en periode var han nærmest obligatorisk repeterende når moderne dans trengte tonefølge. Nå er det film og video og alle slags krysninger i multimediabildet.
Hans musikk svinger, bølger, gjentar seg ut fra det samme grunnriffet. Har du hørt et stykke Philip Glass, kjenner du igjen det meste. Han er essensen av begrepet ‘minimalist’. For noen er det kjedelig, for andre nærmest en fornærmelse mot musikalsk smak og konvensjoner. Men likefullt står han plassert som en av de mest aktive komponistene på dagens arena.
Dette er den symfoniske versjonen av Philip Glass. For fullt symfoniorkester kaster han ut sine gjentatte repeterende riffs. Da kan det bli opp til lytteren å avgjøre om man ønsker Philip Glass for syntesizer, kammerensemble eller som her med radiosymfoniorkesteret fra Wien. For musikken gjentar seg – som repetisjonene i de minimalistiske riffene.
Undertegnede er av dem som liker Philip Glass, og denne symfonien danner ikke unntak. Men det er vanskelig å bedømme den som symfonisk verk, for av symfoniske trekk er det bare lengden (43 min.) som er identisk. Men det er vel heller ikke meningen. For Glass bruker den symfoniske formen utelukkende som et påskudd for å presentere sin musikk.
Følgelig kan man ikke snakke om ‘stor’ symfonisk musikk, eller en epokegjørende symfonisk komposisjon. Snarere et lengre Philip Glass-verk.
Spørsmålet er om du tåler Philip Glass dratt ut over tre kvarter. De fleste vil sannsynligvis ha hørt mer enn nok etter femten. Og det skjer i grunnen ikke noe epokegjørende nytt den siste halvtimen heller.
I konserten for saxofon-kvartett blir lydbildet atskillig mer interessant. Det er tydelig at Glass får sagt mer når formatet blir mindre. Den noe uvandte besetningen åpner også for interessante klang-kombinasjoner.
Dette verket gir mer av interesse for den som vil ha noe tilbake ved å høre på Philip Glass. Jeg vil ikke si at symfonien er en miss, det er den ikke. Men det blir slitsomt når en minimalist skal dra ut sine riff over tre kvarter.
Du må ha stor sans for Philip Glass for å greie det. Men har du det, får du mye tilbake.
