Gli Scapoli: Everything must change
dir.: Reza Aghamir
gjestesolister: Sissel Kyrkjebø, Bendik Hofseth, Paolo Vinaccia, Kim Ofstad Philips 456 653-2
Ja, hva skal man si. Mange vil nok trekke på skuldrene av dette forsøket på cross-over mellom klassisk kor-sang og bearbeidelser av mer populære hymner fra Lennon/McCartney-land. Og sannelig dukker ikke Sissel Kyrkjebø opp på et spor midt blant ‘ungkarsgutta’!
Kritikerne vil nok få ytterligere blod på tann ved dirigenten og ildsjefen Reza Aghamirs uttallelse om at ensemblets uttrykte målsetning er ‘potent og maskulin’ musikk.
Det er slike proklamasjoner og selve det frekke konseptet til dette ensemblet som har fått noen til å vende seg bort, delvis i avsky, og andre – som undertegnede – til å se med åpnere øyne på dette friske innslaget i vårt klassiske musikkmiljø hvor humor og oppegåendhet – og ikke minst vilje til å tenke i nye baner – ikke akkurat er overrepresentert.
Helt fra de startet med sine spontanopptredener på Burns pub søndagene for noen år siden har det vært befriende å følge deres videre karriere. Man skal være forsiktig med å kategorisere dem. De er seg selv og har funnet sitt utrykk – helt siden de frydet oss med å radbrekke Griegs pompøs-sjåvinistiske korsnubber og sette dem på den absolutt lattermilde hylla.
Noe Grieg er fortsatt med i repertoaret deres, som på denne CD’en. Men mest finner vi her en blanding av pen-vakker korsang, arrangementer av musical- og popmelodier, ydmykt støttet av gjesteartister som Sissel Kyrkjebø og Paolo Vinaccia.
Sannelig finner de ikke plass for mer sjeldne ting som georgiske folkemelodier på denne CD’en. Og det er da jeg ser at dette ensemblet har sin misjon: foruten det rent musikalske bidraget de yter, rydder de også plass for videre forståelse av musikkbegrepet og er med på – unnskyld det fprslitte politisk-korrekte uttrykket – å hviske vekk grenser.
Det er en svært sympatisk CD gutta presenterer. Om noen støtes av deres image og potent-maskuline proklamasjoner, kan vi love at det musikalske holder fra start til mål.
Og det er tross alt det viktigste.
