Edvard Grieg: Sonater for fiolin og klaver
Henning Kraggerud – fiolin, Helge Kjekshus – klaver (Naxos 8.553904N)
Naxos-generasjonen stormer fram. Det kan vi virkelig slå fast etter at Henning Kraggerud og Helge Kjekshus nå kommer med sin innspilling av Griegs fiolinsonater på billigmerket Naxos.
Fra før har en rekke av de dyktige yngre norske utøverne som har ligget i vannskorpa fått anledning til å presentere seg på Naxos-labelen. Størst suksess har utvilsomt den formidable innspillingene pianisten Håkon Austbø har gjort av Messiaens monumentalverk Vingt Regards, en utgivelse som plasserte Austbø helt i toppen. Innspillingen er av mange internasjonale kritikere blitt karakterisert som den beste noengang av Messiaens viktigste komposisjon for klaver.
Andre har også fulgt opp: Lars Anders Tomter, Einar Steen Nøkleberg, Oslo Strykekvartett, Bodil Arnesen, Øystein Birkeland, Håvard Gimse – for å nevne noen. Det er ikke å ta i for hardt å si at verdens mest utskjelte plateselskap, og det som i de fleste land etter egne opplysninger har innpå 50% av plateseálget for klassisk musikk (i Norge er det 40%), har definert fram en rekke fremragende norske utøvere.
Vi tar ikke derfor for sterkt i nå når vi allerede nå kan utrope Naxos-generasjonen som synonymt med det friske, ungdommelige og fremadstormerende som skjer i norsk musikkliv for tiden.
Nå foreligger Kraggerud/Kjekhus-versjonen av Griegs fiolinsonater. Det finnes hauger av forskjellige innspillinger av disse fra før – og et berettiget spørsmål er: hva i himmelens navn skal vi med en ytterligere versjon?
Svaret er å finne i det vi har karakterisert som Naxos-generasjonen: det er friske innspillinger framført uten bånd eller tynget av konvensjoner av noe slag, og av en kvalitet som vil kvalifisere flere enn Austbø og Tomter i elitedivisjonen.
Kraggerud/Kjekshus‘ store styrke er at de kjenner denne musikken, uten at deres tolkninger virker forslitte. Man merker tydelig på innspillingen at de har spilt sammen flere gahger enn i platestudioet – og at Griegs kanskje noe forterpete sonater ikke er ukjente noter for dem.
Deres versjoner er vare og poetiske. De steller godt med Griegs minimalt myke tonebilde. Best fra det kommer de i den første fiolinsonaten. Verre blir det når Grieg skriver for konsertsalenes krav om schwung og bravur. Ikke at Kraggerud/Kjekshus heller ikke mestrer dette. Bevares. Men jeg har avgjort svært stor sans for deres ømme, nesten lyriske tolkninger.
Det gjør ingenting at det gjøres litt publikumsfrieri i disse tolkningene. Vi tåler det godt, for de spiller også Grieg med behagelig avstand til enhver form for føleri.
