Johan Halvorsen: Scenemusikk vol. I
|
Dette var litt av en overraskelse! Etter å ha slitt oss gjennom en god del av Johan Halvorsens ‘fest’musikk i forbindelse med Nationaltheatrets 100-års jubileum i høst, var det en salig lettelse å høre omtrent den samme musikken spilt på en oppegående og entusiastisk måte. Sannelig er Johan Halvorsen en komponist med en betydelig dramatisk legning i seg!
Man kan gjerne si at Nationaltheatrets orkestergrav ikke har plass til mer enn 30 musikere og at det derfor måtte låte som det låt ved de store festivitasene i høst. Men selv når Johan Halvorsens eget opprinnelige orkester, Oslo-filharmonien, som nå har steget til verdensberømmelsens høyeste tinder, inntok hele teatrets scene forleden, maktet heller ikke det fullt ut å yte den gamle mester full fortjeneste. Det hører vi med disse CD’ene.
Å sammenlikne spillet til Latvias Najonale Symfoniorkester med hva Oslo-filharmonienpresterte forleden, blir som dag og natt. Det burde den latvieren som er sjefsdirigent for Oslo-filharmonien merke seg, og ikke la orkesteret fortsette sin dormende tilværelse i Brahms’ verden.
Dette er musikk til Nationaltheatret, skrevet hovedsakelig de to første tiårene i teatrets historie. Johan Halvorsen var en makesløs komponist, arrangør og orkesterleder. Ikke bare hadde han hånd om orkesteret til daglige forestillinger seks dager i uka, han måtte lede symfonikonserter for landets største profesjonelle orkester, og spille på en hel del andre tilstelninger samt innstudere fulle operaoppsetninger på Nationaltheatret. Han måtte også, ofte med korte frister, stadig skrive musikk til nye oppsetninger, revidere dem og legge inn nye biter etter instruktørens ønsker. Det sier seg selv at ikke alt måtte bli like bra. Men mye av det bærer preg av skikkelig håndtverk og enkelte av musikkstykkene er rene perler. Det som framstår som hovedinntrykket her er at Johan Halvorsen var en betydelig dramatiker i sitt musikkspråk. Det er synd han aldri fikk tid til å lage opera.
Dramatisk er åpningsnumeret av Gurre, skuespillet til Holger Drachmann som ble framført i 1900. Det er forøvrig fra samme kilde Arnold Schönberg hentet sine inspirasjon til sitt store orkester- og vokalverk Gurrelieder. Det er senromantiske klanger vi hører, musikk i en trolsk stemning som bærer preg av mystikk, wagnersk i påvirkningen – og, javel, med litt av samme atmosfæren i seg som også Schönberg har i sin åpningssekvens.
Det er kraftig anlagt musikk som med sin dramatiske tyngde slår stort an. Siden den er tilpasset teaterets behov, virker den ikke patetisk eller forsoffen som mye av den nasjonale senromantiske musikken på dette tidspunktet, den luller seg ikke inn i kjedsommelighet.
Av Johan Halvorsens oppgaver måtte det også bli å lage musikk til noe i nærheten av det vi i dag på godt norsk kaller ‘musikaler’. En slik er barnekomedien Askeladden i 1930 som kunne stille med Alfred Maurstad på hardingfele. I stykket vrimler det av folkedansliknende stykker som Langeleiklaat, her er springdanser og hallinger men også musikk av et mer kontinentalt preg. Her hører vi eksempelvis hvordan impresjonistiske stemninger veksler mellom norske melodier og danser.
Kjøbmannen i Venedig ble oppført i 1926. Det er ett av mange skuespill som Johan Halvorsen skrev musikk til i årene etter 1919, da teaterets orkester forlot huset for å bli Oslo-filharmonien.I disse årene måtte teateret ty til et mindre ensemble, og ofte leie inn ekstra musikere. Omfanget av musikkinnslag ble heller ikke så stort som før. Det er likevel nyttig å merke seg at det er fra denne tiden musikken han er kanskje mest kjent for stammer, som Reisen til julestjernen og Maskerade.
Kjøbmannen i Venedig er bare et av mange Shakespeare-skuespill som Johan Halvorsen laget musikk til. Vi finner også blant andre Hamlet, Troll kan tæmmes og Macbeth.
Scenemusikken til de tre teaterstykkene representert på denne CD’en er samlet i orkestersuiter, og dermed ment for konsertframførelse. Ikke alt er like egnet til å framføres i konsertsalen. Til det lider de for mye av å være illustrerende teatermusikk. Men hovedinntrykket er likevel positivt overraskende; at Johan Halvorsen er en toneskaper av langt større dimensjoner enn det noe trange scenerommet tilsier. Først og fremst er det musikkdramatikeren som viser seg fram til fulle.
Latvias Najonale Symfoniorkester er et orkester man burde merke seg. Det er mye deres – og dirigent Terje Mikkelsens – fortjeneste at dette er blitt innspillinger av høy kvalitet. Det er fremragende akustikk i opptaket og den lille etterklangen skaper rom og dybde i musikken uten at det forstyrrer.
