Haydn: Symfonier 62 – 63 (La Roxelane), 70 – 71, 73 (La Chasse) – 75
The Academy of Ancient Music dir.: Christopher Hogwood L’Oiseau-Lyre 466 941-2
Det kreves mot til å gå løs på samtlige av Haydns 104 (eller 106?) symfonier. Ingen av dem har symfoniske dimensjoner slik vi kjenner fra Beethoven og det er bare opp mot den ca. åttiende symfonien og framover at han begynner å komponere med såpass alvor i noteføringen at de fullt ut forsvarer sin plass i konsertsalene som hele symfonier.
For det er ikke å skjule at mesteparten av Haydns symfoniske produksjon fra slutten av 1750-tallet mer kvalifiserer til underholdning og adspredelse for Esterhazy-fyrstens selskapsliv. Haydn skrev lett og elegant og selv om han utviklet den symfoniske formen fra den italienske sonaten kan vi neppe si at den første 2/3 av hans symfoniske produksjon er noe annet enn serenader og divertimenti. Men la oss ikke se ned på ham av den grunn, fordi Mozart brukte også mye tid og energi på å skrive den slags musikk. Og begge komponister kom fra sine oppgaver med bravur.
Disse syv symfoniene stammer fra tiden rundt 1780. Det var oppstått et visst skille i Haydns kompositoriske produksjon. Han hadde begynt å vie seg til å skrive opera og et visst drag av seriøsitet banet seg vei inn i verkene hans. Så også med disse symfoniene som ikke uten grunn fortjener betegnelsen ‘seriøs underholdning.’ Rett etter disse (62 – 75) kom de første symfoniene som var komponert for andre enn Esterhazy-fyrstens adspredelse og han fikk trykket dem. Snart kom Paris-symfoniene og til slutt kronen på verket, Oxford-symfoniene som han skrev under sine opphold i England i årene 1791-95. Her oppstår for alvor den moderne symfonien slik vi kjenner den.
Kronologisk er disse syv symfoniene sannsynligvis komponert i rekkefølge i årene 1779-81. De er lette i formen men har det lille drag over seg at det er mer enn underholdningsmusikk spilt i bakgrunnen til middagsselskaper og aftensarrangementer. Gradvis begynner stoffet å vokse, orkesteret utvider seg til å omfatte flere blåsere og slagverksinstrumenter og den symfoniske formen begynner å meisle seg ut. Det er også på denne tiden han begynner å innføre en langsom del som åpning av førstesatsen.
Dermed vokser også seriøsiteten. I disse symfoniene merker vi hvordan Haydn stiger fram til å bli den første store i sitt slag, selve ‘pappa’en’ til alle senere store symfonikere hvor hans elev Beethoven var den aller største. Dermed får de et preg av alvor over seg, og underholdningaspektet sprenger sin form.
Det er The Academy of Ancient Music under Christopher Hogwood som framfører disse symfoniene. De spiller på såkalte autentiske instrumenter og dette er vol. 10 av i alt 15 i den planlagte serien. Det er dristig gjort. For bare få år siden vet vi at Hanover Band møtte veggen i sitt forsøk på å spille inn samtlige symfonier på Hyperion. Men de startet kanskje litt for friskt og optimistisk – spillemessig står deres innspillinger til platina! – og dette produktet er kanskje mer hva man burde forvente av Haydn. Ikke for stort anlagt, solid utført – men allikevel nok å glede seg over.
Uansett er ikke Haydn til å komme forbi. Han var for annen del av 1700-tallet hva Bach var for første del: nyskapende og grunnleggende. Men det er til å komme forbi at Haydn fikk mer direkte betydning for sin samtid og de komponister som fulgte umiddlebart etter ham. Og mest markerer han seg for en hel verden gjennom å ha gitt den tyske nasjon sin storhetshymne over alle!
