Hans Werner Henze: Undine, ballettmusikk
London Sinfonietta, Peter Donohoe – klaver, dir.: Oliver Knussen Deutsche Grammophon 453 467-2 (2 CD’er)
Går det an å skrive romantisk musikk i dag – og komme noenlunde helskinnet fra det? Med verdigheten og integriteten i behold?
Hans Werner Henze fikk i 1956 spørsmål fra Frederick Ashton om han kunne skrive musikk til en ballett over en eventyrfortelling basert på De La Motte Fouque‘s historie om nymfen Undine, vannkongens datter.
Henze var 30 år og dratt i frivillig eksil til Ischia i Italia av politiske grunner, som en protest mot Vest-Tysklands repressive holdning mot venstreradikale.
Sammen med scenografen Lila De Nobili satt Ashton og Henze ved Middelhavet og laget denne helaftens balletten sammen. Den hadde premiere på Sadler Wells i London i 1958 og har vært en av de siste desennier mest framføre klassiske balletter.
Det er nesten som en fornemmer samarbeidet mellom Petipa og Tsjaikovskij i sin tid da deres store klassiske verk ble skapt. Men det vil være altfor søkt å trekke direkte sammenlikninger mellom Svanesjøen og Undine.
Det interessante er likevel at det var fullt mulig for førti år siden å skape en helaftens klassisk ballett med et romantisk uttrykk – også i tonespråket, og med et resultat som beskjedent kan sies er nesten mer enn vellykket.
Selvfølgelig er det ikke kitsch, det er Henzes musikk – anno 1956 – vi hører, og for den saks skyld heller ikke så langt fra samme uttrykk som Schnittke brukte da han skape sin Peer Gynt, eller Arne Nordheim med Stormen.
Prokofiev laget klassisk ballett over Romeo og Julie tyve år tidligere. Men hans musikkspråk er et langt annet enn Henze – røfft, renskåret, nærmest filmatisk.
Henze er i dag tysk musikklivs grand old man. Glemt er hans ungdomssynder og kritikk av det tidligere Vest-Tysklands forfatningsmessige forfølgelser av venstreradikale og kommunister. Glemt er hans besøk på Cuba og aktive engasjement i fredsbevegelser og kamp mot atomvåpen. Da han for to sesonger siden ble feiret over hele Tyskland på sin 70-års dag, var også Undine et av de verkene som hyppigst ble framført – og det står fortsatt på spilleplanen i Berlin.
Henze hadde truffet noe med denne musikken. Det blir mer naturlig å sammenlikne det med Tsjaikovskij enn med Prokofiev. Han søker et klangrikt tonalt musikspråk i sin skildring av feer, nymfer og vannverdenens guder og demoner.
I partier virker musikken som nesten underbar skjønn. Overjordisk er de stillere partiene hvor skillene mellom drøm og syner på den ene siden og realitetene, jorderiket, på den andre hviskes ut. Det er kanskje ut fra slike øyeblikk at balletten og Henzes musikk har fått slik grep om publikum, og gjort den så mye spilt.
Det er bevisst gjort av komponisten at han har skrevet den ut for et symfoniorkester av middels besetning – og ikke de grandiose dimensjonene som en Wagner eller Richard Strauss krever. Uten at det går på bekostning av innholdet har han også villet at orkesterstemmene skulle være så ‘spillbare’ og turnevennlig at det krevdes minimum med øvelser for å framføre den.
Nå foreligger musikken i sin helhet, spilt inn på to CD’er av London Sinfonietta. Og hvilken opplevelse dette er! Fra første stund er det skjønnheten i musikken som betar.
Som med mye annnen ballettmusikk står den seg godt på egne ben. Det er klart at det ville ha hjulpet å ha skygger av vann-nymfer blafrende forbi synsbildet, men CD-pakka er utstyrt med en detaljert beskrivelse av handlingen hvor vi kan følge utviklingens gang.
Selv med denne til hjelp er det likevel den vanvittig flotte musikken som tar et skikkelig tak i lytteren. Jeg har ikke noe problem med å si at dette er ‘wunderschön’ i ordets rette betydning.
Men du må altså akseptere at det er klassisk ballett med handling fra eventyrverdenen – og at musikken er deretter. Eller kanskje nettopp derfor: bør vi skjemmes over at komponister laget tonal musikk for harper, bratsjer og fløyter – og lite symfoniorkester – i vår tid?
Slett ikke! Sett deg ned og nyt!
