Centenary Collection 1972
Hans Werner Henze: Symfoni nr. 5 og 6*, Fem Neapolitanske Sanger
Berliner-filharmonikerne, London Symphony Orchestra*, dir.: Hans Werner Henze, Richard Kraus – baryton
Deutsche Grammophons serie ‘Centenary Collection’ er en unik dokumentasjon på CD. På seks bokser presenteres det beste av innspillinger fra 1898 til i dag. CD’ene kan også fåes enkeltvis. Kulturspeilet vil presentere smakebiter fra serien.
Hans Werner Henze er tysk musikklivs rabulist i vår tid. Hans musikkstil eier ikke all verdens kompleksitet og flere av hans sceneverk – balletter og operaen – har vært store suksesser.
Men det er hans aktiviteter på andre fronter – som fredsaktivist, Cuba-farer og motstander av atomvåpen – at han for virkelig har terget på seg det repressive Tyskland. Tiden er 1972 og i forbundsrepublikken (det tidligere Vest-Tyskland) eksisterte en nesten fanatisk holdning mot alt som kunne smake av venstreaktivistiske ideer. Det var tid for yrkesforbud og Bader-Meinhof.
Ingen kunne likevel frata Henze hans mer og mer dominerende posisjon i det (vest)tyske musikklivet og etter feiringen av hans 70-årsdag for et par år siden ble han nærmest kanonisert og satt på den pidestallen han egentlig ikke tåler å være på. Henze er en stridens mann, i mange år bodde han i Italia og ville ikke ha noe med Tyskland å gjøre – i hvert fall skulle ikke musikkens hans oppføres der.
I lys av dette er Deutsche Grammophons innspillinger med ham i 1972 også viktige kulturpolitiske handlinger. Men også dette at de har satset så store ressurser og prestisje på en omstridt samtidskomponist, fortjener mer enn roser.
Den sjette symfonien fra 1969 ble til på Cuba og i det musikalske tonespråket blander også Henze inn sitt politiske budskap. Her er det utdrag fra Giai phong – FNLs frigjøringssang i Sør-Vietnam – og musikalske smakebiter fra Theodorakis. Den er skrevet for to strykeorkestre – som på denne innspillingen ivareats av London Symphony Orchestra.
Som sagt er ikke Henzes musikkspråk det vanskeligst tilgjengelige. Man bombarderes hverken av serielle rytmemønstre eller slitsomme boremaskiner. Men musikken krever, og det er nok et kompliment til plateselskapet at de finner plass for Henze når de siste hundre års store innspillinger skal presenteres.
