Paul Hindemith: Symphonic Dances, Ragtime, Pittsburgh Symphony
BBC Philharmonic dir.: Yan Pascal Tortelier
Det første som du imponeres over med denne innspillingen er den mektige klangen. Før du leter etter opptakssted. vil du et øyeblikk tro at dette er en demonstrasjonsplate for akustikken i den nye Bridgewater Hall i Manchester. Men slik er det ikke. Det er heller kombinasjonen av Hindemiths suverene håndlag med symfoniorkesteret og det praktfulle BBC Philharmonic, som jeg aldri har hørt låte bedre. Litt hjelper det at de akkustiske forholdene i Kringkastingshuset i Manchester der orkesteret er hjemmehørende, heller ikke er av de verste.
Dette er en CD du bare er nødt til å skaffe deg, hvis du i det minste har sans for musikken til Paul Hindemith. Og er du ikke kjent med denne musikalske gjøgleren, pedagogen og sterkt undervurderte 1900-talls komponisten, er dette CD’en for å stifte nærmere bekjentskap med en av dette århundrets aller viktigste komponister.
Det er spennet i Hindemiths musikk som er fascinerende. Her er komposisjoner, som Ragtime, skrevet på 20-tallet og en symfoni som Pittsburgh, urframført med komponisten selv om dirigent så sent som i 1959.
Jazz-komposisjonen var kanskje ment som en musikalsk spøk, komponert i vennelag en sen kveld i 1921, og senere arrangert for orkester. Men her fyller den et viktig rom mellom de fire symfoniske dansene fra 1938 og altså Pittsburgh-symfonien som ble det siste store orkesterverket Hindemith skrev.
De fire symfoniske dansene ble til sammen med Nobilissima Visione, ballettmusikk som siden ble svært kjent. Dansene var opprinnelig det første musikalske utkastet til en ballett for Ballets russes de Monte Carlo. Men den lettskrivende Hindemith fant etter ønske fra koreografen Leonid Massine en annen type musikk, som skulle skildre livet til Frans av Assisi.
Dansene er atskillig mer tenkte symfoniske i formen, og gir klare assosiasjoner til hans Mathis der Maler-musikk. Som med mye annen musikk av Hindemith er det merkelig at denne er blitt liggende så relativt ukjent så lenge.
Her finner du en skjønnhet og klanger som spennes i samme lange buer som i Matthis-symfonien, klart religiøst inspirert og med et pirrende snev av mystisisme i seg.
Pittsburgh-symfonien derimot er tenkt materialistisk i utgangspunktet. Den er et bestillingsverk for byens 200-års jubileum og Hindemith la i inn klare påminninger om maskinalderens bulder i denne musikken. Brytningen mellom de lange klangmessige linjene og musikk med et klart folkelig preg, minner litt om Charles Ives’ og hans 4. symfoni. Som en hyllest til byen og menneskene avslutter Hindemith symfonien med Pete Seeger‘s/Woody Guthrie‘s ballade ‘Pittsburgh is a Great Old Town‘. Vi får være glade over at året var 1959 og ikke 1949, for denne bruken av stoff fra USA’s to mest kjente syndikalist-trubadurer ville neppe passert ubemerket forbi McCarthy-kommisjonen.
Og her ligger også en sjebnens ironi. Hindemith slutter med andre ord en lang livssyklus med dette sitt siste store orkesterverk når messingblåserne som i en kjempemessig koral lar melodien fra disse to arbeiderdikterne sette punktum for verket. Han startet sin komponistkarriere som en provokatør for borgerskapets, og elsket å utfordre bornerte skikker og musikalske konvensjoner. Som initiatvstaker for Donauschingen-festspillene fra begynnelsen av 20-årene, var han med på å gi en hel kommende generasjon komponister identitet. Selvfølgelig ble han fordømt og nazistene satte hans musikk på forbudsliste. Han ble en ‘degenert komponist’ – noe som i dag framstår som en hedersbetegnelse.
Musikken på denne CD’en tar deg umiddelbart. Jeg har alt nevnt det praktfulle spillet til BBC Philharmonic med deres dirigent Yan Pascal Tortelier. Men denne musikken inneholder langt, langt mer enn bare skjønnklanger. Et helt århundrets musikkliv og -kamper avspeiles i disse komposisjonene. Bare det er en grunn til å skaffe seg CD’en!
