Hallvard Johnsen: Pastorale
Symfoni nr. 13, Strykekvartett nr. 4, Blåsekvintett nr. 3
Oslo Filharmoniske Orkester dir.: Sverre Bruland,
Cikada Strykekvartett, Den Norsk Blåsekvintett (Aurora acd 4995)
Det er spennende å stifte bekjentskap med en norsk komponist som har skrevet 20 symfonier og har 121 verk på sin opusliste. Hallvard Johnsen har på mange måter havnet i en slags bakevje. Hans musikkspråk er antimodernistisk. Han skriver i en sterkt personlig fritonal stil, preget av nyrmantiske stemninger. Hører du hans musikk for første gang, som denne trettende symfonien, ville du ikke hatt vanskeligheter med å plassere dette verket i 1920-tallets Norge.
Men symfonien ble skrevet i 1983. Og dette faktum forklarer kanskje den relativt beskjedne plass Hallvard Johnsen må finne seg i å innta på vår musikkarena.
På denne CD’en er det Oslo-filharmonikerne som framfører symfonien. Selv om orkesteret faktisk låter som 1970-talls utgaven av seg selv og ikke det orkesteret som på den tiden opptaket fant sted var i ferd med å begeistre en hel musikkverden med sine banebrytende Tsjaikovskij-innspillinger, må jo opptaket være uomvistelig åtti-talls. For symfoien ble skrevet i 1983 og urframført i 1985. Siden er den også blitt spilt i USA og av Trondheim Symfoniorkester.
Det går altså an å høre på ny norsk musikk, uten at man forventer pling-plong og modernistiske klanger. Tiden er forbi da nyromantikere blir stemplet som reaksjonære.
Jeg synes dette var et spennende møte med en komponist jeg kanskje vagt har hørt om, men ikke stiftet nærkontakt med. På denne utgivelsen er det naturlig nok symfonien som tildrar seg oppmerksomheten, men jeg er så som så fornøyd med å blande såpass forskjellige musikkutttrykk som en stort anlagte symfoni med en blåsekvintett på samme CD.
Faktisk fant jeg i strykekvartetten noe av det innadvendte og lyttende som den store symfoniske formen ikke inviterer til. Jeg ville ha foretrukket å få servert disse musikkstykkene hver for seg. Møtet med strykekvartetten fra 1988 ble faktisk mer spennende for meg enn symfonien, fordi den har et tematisk spenn som fascinerer hele veien.
En CD du absolutt ikke behøver å bli skuffet over. Men banebrytende er ikke det utvalget av Hallvard Johnsens musikk vi møter på denne CD’en.
Det finnes nitten symfonier til av denne produktive komponisten som foreløpig ligger ikke-hørt for slike som undertegnede. Det faktum at syv av disse symfoniene er skrevet etter 1983, er et nyttig apropos til at det er flere skatter å hente.
