Kalman: Die Herzogin con Chicago
Monica Groop, Deborah Riedel, Endrich Wottrich, Radiosymfoniorkesteret Berlin dir.. Richard Bonynge Decca Entartete Musik
Emmerich Kalman er en av den klassiske operettens store navn. Bare det faktum alene at Czardas-fyrstinnen er det mest framførte verket på Den Norske Opera gjennom vår relativt korte 40-årige operahistorie sier litt om hans popularitet og plass.
Men hører en slik komponist hjemme i Entartet Musikk-konseptet, over komponister som fikk sine verk forbudt av nazistene eller gikk i glemmeboka fordi deres komposisjoner ble stempet som ‘degenerte’ av et totalitært regime?
Hvor merkelig det enn kan høres er dette nettopp tilfelle. Så sterk var nazistenes bannbulle at selv tidens mest populære toneskapere ble rammet. Hans operette Die Herzogin von Chicago fra 1928 var et av de fremste objektene for nazistenes hatpropaganda. Alt var nemlig ‘galt’: komponisten var jødisk og musikken var en blanding av wiener-operette og biter fra jazz, charleston og foxtrot. Slik ‘nigger-jødisk’ musikk ville altså forgifte de rene ariske sjeler hvis den ble framført!
Operetten er blant Kalmans mer ukjente verk. Det er grunner til at den ikke oppnådde samme popularitet som Czardas-fystinnen og Grevinne Mariza. Kalman og Lehár var tidens operette-konger med Oscar Strauss som ivaretageren av den klassiske stil fra sin familie. Die Herzogin von Chicago oppnådde stor suksess i Wien med over 240 forestillinger på Theater an der Wien det første året. Men siden er den blitt lite framført.
Det er en typisk wiener-operette i handling og melodi – sukret med tant og fjas, noe som for amerikanerne ble for søtt’. Det nye ved operetten er dens utstrakte bruk av elementer fra jazz’en. På 20-tallet var jazz’en enormt populær i Europa. Kalman var bare en av de mange som inkorporete denne musikkformen i sine komposisjoner. Kurt Weill hadde allerede gjot bruk av delvis synkopert musikk i sin Tolvskillingsopera. Møtet med Gershwin i 1929 og hans senere emigrasjon til USA skapte det moderne amerikanske musikkteateret.
I handling beveger Kalman seg i de gamle sirkler blant fallerte adelsslekter, nyrike amerikanere, fattige arvinger og lykkelige slutt gjennom fjasete forviklinger. Karrikaturen er grov, sentimentaliteten høy og plottet er i utgangspunktet gitt: alle får hverandre til slutt.
I og med at Kalman ikke helt maktet å fornye operetten som form, måtte Die Herzogin von Chicago finne seg i å konkurrere med andre av tidens populære oppsetninger. Dette forklarer noe av årsaken til at ikke bare nazistenes bannbulle førte til at dette verket nesten gikk i glemmeboka.
Ikke bare amerikanske markedsinteresser men også Sovjet-kommunismens krav til proletær realisme – ‘verden består av klassekamp og ikke en kamp mellom charleston og wiener-vals’ – la stokker i veien for denne operetten sammen med nazistenes bannbulle. En slik kopmbinasjon gjorde at den ikke overlevde – sitt drag på Wien-publikummet til tross.
Når vi nå får den utgitt i Entartete Musik-serien må vi også betrakte den som et stykke ‘forbudt’ og ‘glemt’ musikk og ikke bare en Kalman-operette. Litt formildende betraktninger må komme inn i bildet.
Det friske trekket ved operetten er den utstrakte bruken av jazz. Kalman harselerer med det gamle samfunnet, de bornerte forfinet som ikke tåler slik ‘barbar’-musikk. Mot ‘tradisjonen’ legger han inn historiens heltinne, en rik amerikansk arving som til gjengjeld snakker tysk med grov amerikansk aksent.
Det er musikken og ikke handlingen som bærer det som er verdt å feste seg ved. Plutselig får vi en Beethoven-foxtrott, et elegant arrangement av femtesymfoniens sjebnemotiv i nye takter. Også andre gjenkjennelige elementer glir inn og ut, og som i Puccinis Madama Butterfly siteres The Star Sprangled Banner.
Richard Bonynge dirigerer Berlins Radiosymfoniorkester i denne innspillingen hvor vi som solister hører Endik Wottrich, Deborah Riedel og Monika Groop i de viktiste rollene.
Som alle andre utgivelser i denne serien er den et uhyggelig apropos til totalitære regimer og totalitær tankegang. Men vi kommer ikke fra at dette er en tvers gjennom Kalman-operette med ny vri: Das ist tempo, das ist business, das ist Amerika!
