Classic Kennedy
Vivaldi, Massenet, Brahms, Chopin, Satie, Gershwin, Bach, Händel, Rimskij-Korsakov, Sarasate etc.
Kennedy – violin English Chamber Orchestra EMI Classics 72453 5 56923 2 0
Er han blitt en dott for det borgerlige? Hvor er det blitt av det grensesprengende, det uhørte og provoserende? Eller de tøffe, inderlige og sterke tolkningene av de klassiske verkene?
Uromakeren, skøyerfanten og pønkeren (Nigel) Kennedy er ute med en samling låter som trygt kan sies å tilhøre kategorien ‘…best of’. ‘ I tillegg drar han til med folkelige melodier som Danny Boy og Scarborough Fair.
Musikkstykkene til dette albumnet er hva vi får høre av (Nigel) Kennedy på konsertarenaen hele denne sesongen. Han vil turnere internasjonalt med sitt Kennedy Orchestra.
Her er det ikke mye Jimi Hendrix. Den interessante siden av stjernefiolinisten var at han ryddet nye veier og var dristig i valg av nye måter å se musikken på. Kennedy har stått for banebrytende innsats i å bryte opp grensene mellom ‘klassisk’ og rock. Men her er det forlatt. Nå skal han snakke høflig og pent med tilpasset og riktig musikk. For salongene.
Er han blitt en borgerskapets puddel? Endel av stykken er riktignok behagelig godt framført, som Händels The Arrival of the Queen of Sheba, som blir et stykke mer for orkesteret – The English Chamber Orchestra og deres oboist – enn for Kennedy. Og ære være dem for det.
Arrangementene av de to Gershwinlåtene – Prelude nr. 1 og 2 – er forfriskende godt gjort. Kennedy får synkopert litt på fela si – og trives med det.
Men ellers? Disse låtene har vi hørt før altfor mange ganger. Han tilfører dem ikke noe nytt. Dermed må han finne seg i at vi setter mye mer pris på Kennedys Hendrix, eller for den saks skyld spillet hans i Elgars fiolinkonsert.
Man kan si hva man vil om (Nigel) Kennedy. Fiolin kan han spille. Men dette er korrekt musikk for salongene. Og alle de gamle tantene fryder seg.
