Deklamert i hjel

Ståle Kleibergs dramatisering av Stein Mehrens tekster er langt på vei en vellykket komposisjon . Han har brukt syv av dikterens tekster og tonesatt disse for resitatør og kammerorkester. Det musikalske bildet er søkende, klanglig sikkert og står i utgangspunktet godt til Stein Mehrens tekster.

Der det svikter er imidlertid resitasjonen. Noe av skylden må kanskje komponisten ta på sin kappe, for å være litt for lite gjennomtenkt med hvordan diktene er tenkt framført. Er det riktig med resitasjon? Og hvis musikken skal ledsages av ren tekst, hvordan er kan i så fall tenkt framførelsen?

Ståle Kleiberg makter å kle Stein Mehrens tekster med toner og klanger hvor dikterens farverike bruk av bilder og assosiasjoner burde gi store muligheter. Det er derfor nesten dømt til å bli mislykket når Stein Mehrens poetiske bilder skal framføres med stentor-røst, som om dommedag og tredje verdenskrig skal forkynnes. Stein Mehrens tekster er ikke dramatikk, det er poesi og bilder som taler til fantasien. Vi skal ikke assosiere for mye med ‘du-tror-det-ikke-før-du-får-se-det’, men når mangel på innlevelse erstattes av stemmekraft, forstyrrer dette poesien og det musikalske bildet så mye at det langt på vei virker ødeleggende.

Som sagt, Kleibergs musikk fanger godt opp stemningene hos Stein Mehren. Neste gang vi hører dette verket bør det ytes full rettferdighet med en resitatør som tar hensyn til teksten.