Erich Korngold: Symfoni fiss-dur op. 40,
Scenemusikk til Much Ado for Nothing op. 11
London Symphony Orchestra, dir.: André Previn (Deutsche Grammophon 453 436-2)
1997 kommer ganske sikkert til å gå inn i musikkhistorien som Erich Korngolds år. Riktignok feirer han hundreårsjubileum likesom Harald Sæverud, men det faktum alene forklarer ikke at all verdens plateselskap nærmest kappes om å gi ut hans musikk. I løpet av kort tid er hyllene fyllt med musikk av Korngold. Det er praktfult, nesten til å juble av.
I slike øyeblikk kommer de ubehagelige spørsmål: hvorfor har vi ikke fått anledning til å høre musikken hans tidligere? Eller for å si det riktigere: hvorfor har ikke plateselskap og symfoniorkestre vært i stand til å yte en slik musikalsk kapasitet som Erich Korngold den oppmerksomheten han i virkeligheten fortjener?
For musikken hans har de fleste av oss hørt før. Du kommer ikke mange taktene inn i hans eneste symfoni før du umiskjennelig drar kjensel på tonespråket. Men blir du ikke hjulpet på vei, finner du sannsynligvis ikke ut av at dette er komponisten bak filmens mest spektakulære musikalske scener. Det var Korngold som ga koloritt til en rekke klassiske filmer. I første rekke Robin Hood (den med Erroll Flynn), noe som innbrakte såvel heder som Oscar-priser. Ingen annen filmkomponist enn Korngold har til de grader slått fast standarden for spektakulær filmmusikk – han var og forblir Hollywoods fremste i så måte.
Født i Bøhmen, vokst opp i Østerrike med en far som var fryktet kritiker, og karriere som vidunderkomponist allerede som barn. Allerede tretten år oppførte statsoperaen i Munchen under legendariske Bruno Walter hans ballettmusikk, og som nittenåring opplevde han oppførelsene av sine første operaer. Han ble dyrket som et musikalske vidunderbarn, og nøt godt av wienernes beundring.
I tillegg var han absolutt svelgbar i tonespråket. I hvert fall for den alminnelige wienerske smak. Dette ble også hans musikalske bane. På tyvetallet stormet modernistene med Paul Hindemith i spissen fram og erobret arenaen. Bruksmusikk, da-daisme og surrealisme oversatt til et musikalsk språk, ble moteretningene. Musikkpublikummet ble mer opptatt av Les Six – Milhaud, Poulenc, Auric – og komponister som Schulhoff, Kurt Weill og Mahlers svigersønn Ernst Krenek.
Likevel hadde ikke Korngold grunn til å klage. Hans sceneverk oppnådde en utrolig popularitet, bare operaen Die Tote Stadt vakte entusiasme og furore i Wien, noe som er høyst uvanlig i denne byen når det gjelder nyskreven musikk. (Og her gleder vi oss til Naxos-innspillingen med Stockholms-operaen som skal være like rundt hjørnet)
Den andre store tragedien i Korngolds liv var nazistenes rasedefinisjoner. Med jødisk blod i årene valgte Korngold å bli i Hollywood etter Anschluss i 1938 – noe som sannsynligvis reddet livet hans.
Her kunne han sole seg i glansen av Oscar-priser, men det hjalp lite. Han følte at han ikke fikk musikalske anerkjennelsen han trengte. Derfor skrev han fiolinkonserten rett etter krigen, et verk som til dags dato sannsynligvis er hans mest spilte verk.
Flere seriøse komposisjoner fulgte. Etter et hjerteattakk i 1950 skrev han den symfoniske serenaden fra sykehussenga, uten tilgang til piano. Kort tid etter kom også denne symfonien, den eneste som eksisterer fra hans side.
Det er ingen mahlerske proporsjoner over denne musikken, hvis man i det hele tatt skulle ha grunn til å forvente slikt av Korngold. Derimot er det grandeur og stort løft over det musikalske tonebildet – og assosiasjonen til hans spektakulære filmmusikk er ikke langt unna.
Alt går i dur og moll og for en som allerede er blitt bortskjemt med mer spennende ting fra Stravinskij og Bartok – for ikke å snakke om Schönberg og Prokofiev – førti år tidligere, kan jo dette oppfattes som riktig reaksjonær musikk. Vakker riktignok, men neppe nyskapende.
Likevel eier Korngolds musikk en sterk indre kraft. Han er ikke lettvint og tyr ikke til populistiske grep for å gjøre musikken sin mer forståelig og ‘fattbar’. Et sjebnemotiv er lagt inn med paukene alt i starten av førstesatsen og dette følger det musikalske forløpet i alle fire satser. Korngold dediserte symfonien til minnet om USA’s president Franklin D. Roosewelt.
På tross av at Korngold musikalske språk på ingen måte stiller de aller største krav, ble likevel førstgangsframførelsen av symfonien i Wien i 1954 en aldri så liten skandale. Den ble fordømt som ‘atonal’ og ‘mahlersk’ – og slike vederstyggeligheter ville wienerne ikke vite noe av.
Det er først i de aller siste årene at denne symfonien er blitt hentet fram igjen og blir spilt i orkestersalene. Mye skyldes det at Decca med sin serie Entartete Musik har kastet lys over komponister som ble fordømt som ‘degenerte’ av nazistene og så havnet i glemmeboka – blant dem faktisk også Korngold.
Nå foreligger denne prestisjeinnspillingen på Deutsche Grammophon med all den instrumentale prakt og velde som brittenes fremste orkester – London Symphony Orchestra – kan oppvise. Under André Previns ledelse gir de en storslått innspilling av dette til nå glemte verket, og bidrar dermed til å kaste lys over vår ‘glemte’ og nære musikkhistorie.
Undertegnede fant hverken noe ‘mahlersk’ og på langt nær noe ‘atonalt’ ved dette verket. Ikke skjønner jeg hva det går av relativt oppegående musikkansvarligheter som i mer enn førti år har greidd å holde et slikt betydningsfullt verk utenom orkestersalene. Nå foreligger det på CD og er pleiet i de aller beste hender med en eminent innspilling.
Kjøp den umiddelbart! Dette er musikkhistorie!
