Frantz Liszt: Faust Symphony
Budapest Festival Orchestra, Hungarian Radio Chorus, Hans Peter Blochwitz – tenor, dir.: Iván Fischer Philips 454 460-2
Philips fortsetter sitt nybrottsarbeide med å presentere levende musikk fra Øst-Europa. Etter sin overveldende suksess med Gergiev og Kirov-ensemblet fra St. Petersburg, har de nå kastet sine øyne på det fremragende ungarske orkesteret undet det mer kommersielt klingende navn Budapest Festival Orchestra. Allerede har de gitt ut et par innspillinger med Bartók med dette orkesteret, og mer er å vente.
Liszt-innspillingen er en julehilsen fra Philips: de gir oss en CD med et orkester som i løpet av de svært få årene de har eksistert, har opparbeidet seg en utrolig popularitet i hjemlandet og Mellom-Europa.
Det er mange likheter mellom Kirov-ensemblet og dette orkesteret. Begge har opplevd sine triumfer etter at jernteppet falt. Begge har fått en utrolig respons i Vest-Europa (det ungarske orkesteret forelpøpig bare i Tyskland og Østerrike).
Men der skiller likhetene. For mens Kirov-ensemblet eksisterte trygt i skyggen av Bolsjoi under Sovjet-regimet, er Budapest Festival Orchestra en så å si kapitalistisk nyskapning.
Orkesteret ble opprettet på ruinene av etablerte og statsstøttede institusjoner og ensembler da det gamle diktaturregimet i Ungarn var begynt å falle sammen på midten av 80-tallet. I et land så rikt på musikktradisjoner og med så akseptert interesse for klassisk musikk, fant Iván Fischer på den totalt gale ideen å etablere et helt symfoniorkester på markedskreftenes grunn. Tanken hans sto forsåvidt i stil med alt som skjedde i Ungarn disse årene: alle skulle bli kapitalister og alt skulle prøves.
Ideen hans var ganske enkelt et kommersielt orkester som spilte for døra og mulige turneer utenlands. At de også fikk med seg noen prosentvisse bidrag i subsidier fra noen av de oppløste ensemblene de hentet de musikalske kreftene fra, var heller ikke å forakte. Men forholdet mellom bidrag og egeninntekter er det samme som her hjemme, bare i omvendt proporsjon: 10-20% bidrag (respektivt egeninntekter) og resten spilleinntekter (respektivt bidrag).
Orkesteret har en kjerne på 60 musikere som lønnes 30 uker i året.
Orkesteret var en suksess fra første stund av. Deres jevnlige konserter i Budapest er blitt kjernen i aktiviteten, men de gir også en omfattende turnevirksomhet i landene rundt hvor dette orkesteret har opparbeidet seg en betydelig posisjon.
Navnet skulle tilsi at dette er helt og fullt kommersielt, en slags avart av das sinfonie orchester i Berlin, London Concert Orchestra, Holywood Bowl Orchestra eller tilsvarende som spiller freske operetteutdrag og sviskete klassikere opp og ned av stolper.
Slik er det ikke. Repertoaret er det klassiske, og det står fram – i likhet med Kirov-ensemblet – som et talende eksempel på at ‘tung’kultur absolutt også har livets rett etter at sugerørene til Kulturdepartementet er knepet til. Forsåvidt er ikke dette noe som kan overføres til hjemlige forhold og friste våre nærsynte liberalister og kulturhatere – for det publikumsgrunnlaget de beveger seg i representerer flere hundre års tradisjon og forståelse. Klassisk musikk, som dans og opera, er en del av folkeoppdragelsen i et land som aldri har vært i nærheten av noe utvidet kulturbegrep eller våger seg å sidestille fotball med opera.
Dette er altså Philips’ julegave til oss. Når de gir oss dette orkesteret i disse tider, er det likeså godt med Franz Liszt’s mektigste symfoniske verk, hans Faust symfoni. Slik skal de presentere seg selv og orkestermusikken til Liszt for verdensmarkedet, som de allerede har gjort med et par fremragende Bartok-innspillinger.
Det er ingen oppsiktsvekkende nytolkning de gir av verket. Det kanskje eneste er at de presenterer den alternative siste satsen (bare for orkester) som LIszt opprinnelig skrev før han laget en ny sistesats med bruk av kor og solist i Goethes etterhvert velbrukte ord fra sluttskoret i annen del av Faust.
Man får ha seg unnskyldt at omstendighetene rundt dette orkesteret og utgivelsen tar atskillig mer plass enn selve omtalen av innspillingen. Det finnes atskillig av Faust- innspillinger å få kjøpt i dag. Denne skiller seg ikke spesielt ut. Om man mener å finne noe særpreget ‘ungarsk’ i denne tolkningen, har det gått meg hus forbi.
Men fraseringene og spillet er tett og levende. Det er på ingen måte noen kjedelig innspilling. I den lange førstesatsen, hvor Liszt får sagt det meste som skal sies, spiller orkesteret med intensitet og entusiasme. I tutti-partiene, hvor det er lett å fleske til med alt hva et symfoniorkester eier av pauker og messing, spiller de dempet og behersket. Slik kommer vi Liszt atskillig nærmere – og lyttende til en komposisjon som lett kan framføres uten følelse og engasjement men hvor vi merker at musikerne er med hele veien.
Årets julegave fra Philips – på tross av mange Kirov-utgivelser også dette året. Det blir ikke den siste innspillingen med dette ungarske orkesteret.
