Mahler: Sanger til tekster fra Des Knaben Wunderhorn
Anne Sofie von Otter – mezzo, Thomas Quasthoff – baryton
Berliner Philharmoniker dir.: Claudio Abbado Deutsche Grammophon 459 646-2
Har man hørt en Mahler-symfoni eller to kan man ikke ha unngått å ha hørt denne musikken. Han gjorde flittig bruk av tonematerialet til Des Knaben Wunderhorn i sine symfonier, og noen av sangene, som Urlicht, er tatt rett inn som symfoniske deler (nr. 2). I andre symfonier gjør han bruk av tekstene men har laget nytt tonemateriale.
Des Knaben Wunderhorn er med andre ord Mahler og hans verden tvers igjennom. Har er referanser, snutter og melodier som fungerer som grunnlagsmateriale for hans større verk. Det blir nesten som med Grieg og de norske folkemelodiene, bare med den forskjell at alt tonematerialet er Mahlers eget. Det låner heller ikke øre til romantisk folkekitsch. Sangene gir et renskåret musikalsk uttrykk for teksten, enten det er kjærlighet, militærmarsjer eller humoristiske ballader det dreier seg om.
Versene er en slags folkediktning, middelaldersanger samlet og utgitt på begynnelsen av 1800-tallet. De holdt Mahler beskjeftiget de første tyve årene av hans komposisjonsliv og han utga sangene i flere bolker.
Wunderhorn-sagene har aldri hatt samme status som hans øvrige orkestersanger. De eier ikke den dramatiske kraft og intensitet som vi eksempelvis finner i Rückert-sangene. Mange har også sett på dem som kammermusikalske forøvelser for hans store symfoniske satser: hvorfor ikke ta med seg den store musikken når m,an først skal høre melodiene? De har heller ikke den indre sammenheng som gjør at de egner seg like greitt som en dramatisk sangsyklus.
Derimot er det nettopp referansene til hans symfonier som gjør disse sangene så enestående. Her bader man i kjente motiver og vendinger. Dette gjør sangene både velkomne og ønskelige: det er Mahlers toneverden med all sin magi.
Så får vi også en innspilling med den kjølige klangen til mezzo-sopranen Anne Sofie von Otter med som en ekstra spiss. Sammen med barytonen Thomas Quasthoff og Berliner-filharmonikerne gir hun oss en underskjønn innføring i Mahlers toneverden. Vi frydes over melodiene og de stadige referansene til annet av hans musikk.
Det er mye Mahler man får med seg med Wunderhorn-sangene. Til nyinnspilling å være vil denne innspillingen rage høyt. Alt er ikke bare vemod og søt kjærlighet. I Wo die schönen Trompeten blasen gir von Otter oss av de mer dramatiske sidene av Mahler. Denne sangen og de to etterfølgende Der Tambour ‘sell og Urlicht har mer tyngde i seg enn de øvrige Wunderhorn-sangene. Urlicht som er tatt inn som egen sats i sin helhet i den andre symfonien står i en særstilling i denne samlingen. Men her ville vi foretrukket den symfoniske helheten, von Otters vokale skjønnhet til tross.
Men det er også slik disse sangene fungerer: de gir også en innføring i Mahlers toneverden og lyst til å trenge dypere ned i hans musikalske rike.
