Mahler: Symfoni nr. 4
The Cleveland Orchestra dir.: Pierre Boulez
Juliane Banse – sopran Deutsche Gramophon 463 257-2 opptak fra mars 1998
Dette året runder Pierre Boulez de syttifem og begivenheten markeres på virkelig stort vis: London Symphony Orchestra vil holde en rekke konserter i de største konsertsalene i London og på kontinentet for å feire ham. Nå sender også Deutsche Grammophon ut en innspilling med hans tolkning av Mahlers fjerde symfoni.
Pierre Boulez har steget fram som selve nestoren av musikerpersoligheten i den siste halvdelen av det forrige århundre. Nå er det dirigenten og musikklederen som er i fokus. Gjennom sitt farskap for Ensemble Intercontemporain og reisingen av Cité de la Music i Paris står han fram som fransk musiklivs ubestridte lederskikkelse. Internasjonalt er det dirigentvirksomheten i blant annet Chicago, Berlin, New York, London, Cleveland og Paris som skaper størst oppmerksomhet. De siste ti årene har han spilt inn en lang rekke CD’er med disse orkestrene, alle av fremragende kvalitet.
Men det er komponisten Boulez som etterlater seg de største sporene for ettertiden. Det var slik hans karriere startet, som en Darmstadt-skolens tre ledende personligheter (Stockhausen og Nono var de to andre) satte han sitt preg på 50- og 60-tallets musikkforståelse i en grad som nærmest seg det totalitære blant tilhengerne. Alt annet enn ren saklig musikk, befridd for alt romantisk føleri og gjerne med rasjonalt matematisk struktur i seg, var bannlyst. Så sterk var denne retningen – også her hjemme – at det forklarer noe av den sterke senromantiske bølgen som skyllet inn over musikk-kunsten fra slutten av 80-tallet.
I følge hans program er det mye av 1900-talls musikken som ikke finner nåde, den klisje-aktige Sjostakovitsj blant dem. Derimot er Strawinskijs strenge klassiske og etterhvert serielle stil noe som. tiltaler ham. Merkelig er det derfor at Mahler er en kmponist han kommer særdeles godt ut av det med. Han har gjort en rekke fremragende innspillinger av han s symfonier de siste årene, og her følger hans versjon av den fjerde symfonien.
Om man følger Boulez‘ postulater bokstavelig er dette musikk som er stinn av føleri og befritt for all rasjonell saklighet – og dermed uakseptabel. Men det er kanskje i møtet med sine egne prinsipper – og i sin faktiske motsetning – at Boulez blir stor som orkesterleder.
Man kunne kanskje ha savnet hos ham en tanke innlevelse og kanskje engasjement, men dette tar han igjen i en suveren musikkforståelse. Nettopp fordi han legger Mahler så renskårent fram, føler vi så sterkt for denne musikken.
Saklig javel, men tonene er likefullt Mahlers – og de appellerer direkte til sarte følelser og det irrasjonelle sanseapparatet vårt. Paradoksalt derfor at føleri-musikkens fremste motstander får dette fram i oss.
Den fjerde symfonien er en lettbent kommentar mellom de tidligere og etterfølgende gigantene. Faktisk er den mer resultat av tiloversblitt materiale fra den tredje symfonien enn et heltstøpt eget verk. Tyngdepunktet ligger i den store adagio-satsen men symfoniens umiddelbare friskhet ligger i den sjarmerende sistesatsen med sin naive tekst fra Des Knaben Wunderhorn om de himmelske gleder.
Her er det Mahler på sitt mest frodige og livsbejaende vi møter, det er ikke dyster depresjon og sjelfull metafysikk som preget ham også personlig som vi møter. Denne lyriske symfonien er derfor mye framført og nyter stor popularitet. En kan ikke annet enn å bli i godt humør acv den livsfriske sistesatsen – og dens tekst.
Her er det den unge og lovende sopranen Juliane Banse vi møter i solistpartiet. Kanskje lar hun seg prege for mye av Boulez‘ kalde saklighet, vi savner ltt mer av ungdommelig friskhhet i tolkningen! Men ta likevel litt ekstra tid til å høre på undertonene i de himmelske gleder. Slik Boulez og Banse tolker det finnes det mer i begrepet enn ren uskyld og pur glede…
Men innvendingene blir som bagateller å regne. Symfonien er en praktfull innspilling, varm og med en rik orkesterklang fra Cleveland-orkesteret. Noe Mahler-likere absolutt må få med seg – og en innspilling verdig en av vår tids aller fremste musikkpersonligheter. Vi ønsker til lykke med de 75 og avventer med stor forventning de øvrige fem CD’ene med ham som plateselskapet skal slippe i anledningen jubileet.
