Mahler: Symfoni nr. 9, Richard Strauss: Metamorfoser for 23 strykere
Wiener-filharmonikerne dir.: Sir Simon Rattle (konsertopptak) EMI Classics 7243 5 56580 2 9
Det har vært som et moderne eventyr. Fra starten for tyve år tilbake var det ingen som kjente navnet Simon Rattle. City of Birmingham Symphony Orchestra var ikke mer enn et ordinært byorkester, med forbehold for den høye standard som er på engelsk musikkliv.
I dag er situasjonen en helt annen. CBSO tilhører det absolutte toppsjiktet av verdens symfoniorkestre. Simon Rattle er blitt adlet for sine fortjenester og er en av de få oppegående dirigenter i verden i dag som kan smykke seg med tittelen ‘sir’.
Simon Rattle‘s tid i Birmingham er nå over. Etter nærmere tyve år som sjefsdirigent har han hevet orkesteret fra å være noe nærmest et navn i provinsen til å stå i fremste rekke. I sammenlikning i nyere tid er det bare Mariss Jansons og Oslo-filharmonikerne som kan vise noe tilsvarende.
Men sammenlikningen er urettferdig. For Rattle har bevisst styrt utenom sviskene – aldri i hans atten år i Birmingham har noen av Tsjaikovskijs symfonier blitt oppført! Derimot har hans innsats for nåtidsmusikken vært bemerkelsesverdig. Mange nye verk av samtidens britiske komponister – Adès, Birtwistle, Colin Matthews, Judith Weir, Knussen, Maw og Turnage – er blitt velsignet av ham.
Forskjellen til Oslo er her helt påfallende: i stedet for å bane internasjonal vei for Ragnar Søderlind, Halvor Haug og Rolf Wallin har Oslo-filharmonikerne i stedet gjort tidenes referanse-innspilling av Tsjaikovskijs samtlige symfoner!
Nå nevnes han som en mulig arvtaker for Claudia Abbado når han fratrer som musikerverdenens ‘primas inter primas’ som leder av Berliner-filharmonikerne i 2002 (i disse spekulasjonene befinner også Mariss Jansons seg).
I lys av dette må vi se EMI’s nylige slipp av hans konsertinnspilling av Mahlers niende symfoni med Wiener-filharmonikerne, et orkester han også – i likhet med Mariss Jansons – møter stor respons hos. Innspillingen er fra 1993. Tidspunktet for å gi den ut er dermed det rette.
Mahlers niende er et komplisert verk. De to lange satsene som omkranser symfonien er ikke bare grandiose i sin størrelse. Med sine utstrakte bruk av strykerbesetning blir de ‘umahlerske’ i fargeleggingen. Det stilles atskillig andre krav til en ‘indre spenst’ som man ikke kan hente ut i de nærmest spektakulære orkesterpalettene han lar spille ut i sine øvrige symfonier. ‘Sammenheng,’ ‘linje’ og ‘kontinuitet’ blir stikkordene for framføring av denne symfonien som atskillig mer tilårskomne og tilsynelatende mer erfarne dirigenter enn Simon Rattle har brynt seg på – med større eller mindre hell.
Denne tolkningen varsler noe nytt. For Rattle leder orkesteret tilsynelatende lekende og ukomplisert gjennom de to majestetiske satsene, som om dette var korte orkestersanger fra Des Knaben Wunderhorn – og ikke symfoniske satser av nærmest uspillelige dimensjoner, skrevet som en slags fortvilet avskjed til livet, som Mahler også antyder ved sine påtegninger i partituret: ‘Farvel! Farvel!’.
Sitter førstesatsen som den skal blir det nærmest et paradeløp med de mer Knaben Wunderhorn-liknende sats 2 og 3. Og dermed bredes også grunnen for en gjennomføring av sistesatsen som setter kronen på det verket som må være av Simon Rattles mest betydningsfulle CD-innspilling til nå.
Dette er kanskje grunnen til at EMI venter til i dag, til Rattles tid i Birmingham er over – og verden kan vente, og kanskje spekulere, på hva nå for den ennå unge superdirigenten.
Om det ikke ender i Berlin, eller kanskje mer sannsynlig i USA – hvor alle pengene er – kan vi likevel få anledning til å nyte 45-årige Rattle som en nærmest frittflyvende fant på den internasjonale orkesterarenaen de første sesongene. Hans timeplan med eksempelvis Wiener-filharmonikerne er allerede betydelig: han skal lede orkesteret på flere konserter i Musikverein i desember og februar denne sesongen. I juni står Berlin for tur, da med en framføring av Mahlers syvende på programmet. Men han kutter ikke båndene helt med Birmingham. I mars finner vi ham igjen i Wien, denne gang med CBSO, Kiri Te Kanawa og Nigel Kennedy.
