Marin Marais: Suite d’un goût etranger
Christophe Coin – gambe (Bass viol), Christophe Rousset – cembalo, Vittorio Ghielmi – gambe, Pascal Monteilhet – theorbe, gitar Decca L’Oiseau-Lyre 458 144
En gambe er et strykeinstrument du ikke finner i symfoniorkesteret i dag. Av gode grunner, for denne ‘ståfiolinen’ eller bassfiolin som den også ble kalt, har ikke demnfylden som en cello eier. Den kan heller ikke smykke seg med sødmefull klang som en bratsj kan. Derimot er det et soloinstrument som nok er atskillig bedre rustet enn cello’en til å demonstrere raske løp og kvikke variasjoner som cello’ens dybde står i veien for.
Gamben eier et melankolsk uttrykk du ikke finner hos celloen. Altfiolinen – bratsjen – blir for lett i denne sammenhengen. Lykkelige bør vi være for at det finnes musikere i dag som tør å ta opp gambespillet igjen og uttrykke tidens smerte, elskov og glade musikanteri gjennom dette instrumentet.
Nylig kom Glossa med en CD med musikk av Tobias Hume, den fascinerede leiesoldaten som på 1600-tallet skrev forbløffende musikk – og viser! – for gamben. Paolo Randolfo som nylig besøkte Oslo Kammermusikkfestival, ga her en formidabel demonstrasjon av dette instrumentets muligheter. Emma Kirkby sang Humes tekster som nok ville sette til og med noenlunde perverse republikanere på presidentjakt i forlegenhet.
Denne CD’en er noe langt annet. Det er bare instrumentet som gjør sammenlikningen holdbar. For dette er fransk artisteri på det mest ekvillibristiske. Tidsmessig er det fra 1700-tallet, det vil si halvveis til vår tid i forhold til Hume som nok bør betraktes som en foregangsmann på instrumentet.
Marin Marais (1656-1728) var en fransk barokk-komponist som fikk gitt ut sin Pièces à une et à trois voices i 1717. Denne CD’en er hentet fra suitens andre bok. Det er musikk skrevet for både å vise hva en fremragende utøver kan få ut av instrumentet som for å vise hvilke klangfulle muligheter det har.
Har du noengang følt lede ved å høre på en solocello eller -fiolin? Trøst deg da med at hva gamben taper i klangrikdom tar den til gjengjeld igjen i uttrykk. Her legges melankoli, elskovshunger – som hos Hume – og fandenivoldsk artisteri – hos Marais! – i instrumentet. Christophe Coin er en musiker som til fulle får dette ut. Hvilket herlig spill han viser!
Det går utmerket an å sette på denne CD’en den dagen du er trist og vil høre en blues for solo stryker – eller er i godt humør og rett og slett vil glede deg over godt musikanteri. Her får du begge delene. Jeg vil garantere at såsant du er en noenlunde dannet person som vet å sette pris på kunstmusikk, vil du bli sterkt oppildnet av denne CD’en.
Bare hør den totalt vanvittige Le Labyrinthe, et stykke som varer i 12 minutter og som dreier seg bokstavelig talt om villfarelsen man kan gå i tonearter og notasjoner – og all dens virvar og forvirring.
Her er løp så vanvittige at du bare må gispe etter pusten. Eller stolte proklamasjoner med høy testesteronføring – uten at det skader.
Gamben – eller bassfiolinen – er kanskje et instrument på vei tilbake i kunstmusikken. Men la oss nyte tre århundrers gitar som den framstår, gjennom Hume og nå Marais.
Still deg i køen for å få denne CD’en!
