Messiaen: Quatour pour la fin du temps
Gil Shaham – fiolin, Jian Wang – cello, Paul Meyer – klarinett, Myung-Whun Chung – klaver Deutsche Grammophon 469 052-2
 Olivier Messiaens klarinettkvartett er et av de mest hyppige spilte kammerverkene fra forrige århundre. Ved siden av strykekvartettene til Sjostakovitsj kan vi kanskje si at det er det mest spilte.
Kvartetten spom bærer det prosaiske navnet Quatuor pour la fin du temps – Kvartett til tidens ende – ble komponert i konsentrasjonsleiren Stalag VIIIA i 1940. Komponisten, da 33 år, spilte selv på piano under urframførelsen i leiren januar.1941. Han var blitt krigsfange i Verdun og under sitt opphold i fangenskap traff han andre musikere. At det ble klarinett som på sett og vis ble hovedinstrumentet skyldtes at den første musikeren han møtte som hadde greidd å beholde instrumentet sitt var klarinettisten Henri Akoka. Det som opprinnelig var tenkt som et solostykke for ham, ble en hel kvartett i åtte satser. Takket være kvartetten, alle øvelsene i forbindelse med den og framførelsen ble de ansette som ‘musikere’ av nazistene og satt fri fra fangenskap vet et år etter at de var blitt tatt til fange.
Det ble den første komposisjonen Messiaen skrev som for alvor gjorde navnet hans kjent. I dette verket kjenner vi igjen alle de elementene som senere er blitt et særmerke for Messiaen: hans ‘fugle’-klanger og ‘kvitring’ – her mye for klarinett – de eksplosive elementene for fulle tutti og ikke minst de lange melodiøse linjene som beveger seg i et grenseland mellom det tonale og atonale. Men framfor alt har det som all hans musikk en religiøse grunntone. Hans katolske tro preger verket tvers igjennom med sine visjoner, sitater fra Bibelen til hver enkelt sats og den grunnstemningen som går igjen hele veien.
At det er blitt Messiaens kanskje mest framførte verk skyldes kanskje også at han var i begynnelsen av sin lange løpebane som komponist. Selv om han her traff sitt musikalske språk for første gang på alvor, preges kvartetten av at den ikke er fullt så outrert i sitt musikalske uttrykk som noen av hans senere verk.
Det er et stjernelag som framfører kvartetten. Klarinettisten Paul Meyer må finne seg i å spille hovedrollen, men han får god støtte av fiolinisten Gil Shaham, Jian Wang på cello og Myung-Whun Chung på klaver. Sistnevnte sto også som dirigent for utframførelsen for noen av Messiaens siste orkesterverk i hans levetid.
De fire musikerne legger vekt på det ekspressive uttrykket, og man kan kanskje spørre seg om ikke all musikk av Messiaen skal framføres slik. Her taler musikken til en forståelse som alle kan nyte godt av. Det er ikke den religiøse, grublende og sublime atmosfæren som råder. Vi blir ikke tatt med på noen innadvendt reise i komponistens personlige tro og åpenbaringer. Dette gjør Messiaens musikk mindre påtrengende og mer tilgjengelig for vi som kanskje ikke deler hans dypt personlige tro.
|
