Carl Nielsen: Maskerade (etter Holberg, bearbeidet av Vilhelm Andersen)
Aage Haugland (Jeronimus), Susanne Resmark (Magdelone), Gert Henning-Jensen (Leander), Bo Skovhus (Henrik), Henriette Bonde-Hansen (Leonora), Kurt Ravn (Leonard), Marianne Rørholm (Pernille)
Danmark Radios Symfoniorkester, dir.: Ulf Schirmer Decca 460 227-2
Danskenes fremste symfoniorkester markerer sin overgang fra Chandos til Decca med et riktig smell. Her kommer en innspilling av Danmarks nasjonalopera – Maskerade – som virkelig er en fornøyelse. Den inviterer til en feststund, og det er ikke bare Carl Nielsens velkjente musikk som du kan glede deg over. Her er også Holbergs persongalleri og alvor-muntre løyer anrettet i en libretto hvor munterheten er hovedsiden men hvor fader Ludvigs molièrske brodd mot forkvaklete tradisjoner og konservativt svartsyn og moral minner oss om at vi går inn i 1700-tallets opplysningstid og at frihetsideene begynner å gjøre seg gjeldende.
Attpåtil er dette en versjon som adskiller seg fra Det Kongelige Teaters oppføringstradisjoner. Danskenes nasjonalscene har likesom eid dette verket siden det ble uroppført der i 1906. Følgelig har operaen gjennom årene måttet tåle redigeringer som er blitt endel av teaterets tradisjon. Denne CD-versjonen er tro mot Carl Nielsens/Vilhelm Andersens opprinnelige libretto og musikk.
For en som har teaterversjonen av Maskerade med Per Aabel og Johan Halvorsens musikk så sterkt innunder huden, blir det som å ta steget inn i en ny verden med Carl Nielsens opera. Personene og intrigen er den samme, handlingen likeså. Men Vilhelm Andersen har foretatt store endringer i tredjeakten, maskeraden. Her er den rykket i forgrunnen med tanke på bruk av alle operaens virkemidler med kor og dansescener. Slik sett bærer operaen også med seg et budskap om frihet hvor folks rett til å ta del i løyer og slå ut håret som i en maskerade, blir et viktig poeng (foranledningen for at Holberg skrev denne komedien var at myndighetene i København forbø maskeradeballene på Grønngård-teatret i 1724). Det var kanskje også med tanke på sensuren at mester Ludvig dempet tredjeakten noe ned. Men i operaen er den altså forsterket.
Carl Nielsen var seg bevisst at teksten skulle beholdes. Dette er en komedie – med alvorlige undertoner – men mye av handlingen ligger i dialogen. Holbergs utleveringer av menneskers svakheter og dobbeltmoral blir gjerne målbåret av snusfornuftige og kommenterende skikkelser som tjenere og husholdersker. I sine stykker lar Holberg disse rollefigurene få en framtredende plass i spillet. Carl Nielsen har vært svært tro mot Holbergs intensjoner og her finnes ingen lange arier. Heller tjener musikkledsagelsen til å forsterke replikkene. Det er faktisk første gang jeg kunne sette meg ned og høre på en opera og få med meg hele teksten og handlingen!
Så er også noen av de beste krefter på dansk jord å finne i rollene. Bo Skovhus synger i den Leoporello-liknende rollen som Henrik, Leanders tjener. Rollen blir handlingens og intrigens ankerfeste, det er gjennom Henrik at Holberg kommenterer begivenhetene og latterliggjør menneskene. Han blir et slags speil for forfatterens meninger som dermed fritt kan bevege seg ubundet av konvensjoner og klassemessig tilhørighet og belyse samfunnsforholdene og den almenne dårskap. Boje Skovhus gjøgler og synger seg gjennom denne rollen – bare hør på den lystelige åpningen av førsteakten! – på en slik måte at vi må lure på hvem Holberg/Vilhelm Andersen egentlig hadde tiltenkt hovedollen. Leander synges av Gert Henning-Jensen.
Aage Haugland synger i rollen som Jeronimus, den unge Leanders prinsippfaste fader som i ekte Kr.F.stil svinger opp med syndens pøl og tidenes fordervelighet for all verden men som ikke er verre enn at han selv lar seg lokke med i utskeielsene. Haugland eier en mektig bass, men i denne operaens buffo-liknende tempo sier det seg selv at hans malmfulle stemme ikke får den dramatiske ro og tyngde han skulle ha for virkelig å vise den.
Det er mange navn på rollelisten, nevnes må også Henriette Bonde-Hansen som Leonora. Ulf Schirmer dirigerer Danmark Radios Symfoniorkester i en innspilling som er praktfull tvers igjennom.
Så er det også litt norsk. Fader Ludvig var fra Bergen og da Carl Nielsen skrev operaen var det Johan Svendsen som var Det Kongeliges sjefsdirigent og tok seg av den unge komponisten som rettleder og nære venn. Carl Nielsen var til da ansatt som fiolinist i orkesteret men sa opp stillingen da arbeidet med Maskerade var i full gang i 1905. Ja, vi har da litt del i danskenes nasjonalopera, vi også.
Det gjenstår det bare å nyte dette produktet. Len deg tilbake, mor deg med Carl Nielsen og Holberg. Hip hip hurra og la oss ta en lille!
