Jacques Offenbach: Orphée aux Enfers (1858-versjonen)
Natalie Dessay (Eurydice), Laurent Naouri (Jupiter), Jean-Paul Fouchécourt (Aristée – Pluton), Yann Beuron (Orphée)
Choeur & Orchestre de l’Opera National de Lyon, Orchestre de Cahmbre de Grenoble dir.: Marc Minkowski EMI 7243 5 56725 1 0

Noen av de beste elementene er likevel i behold på denne innspillingen, slik at det er riktig å si om denne produksjonen at den tar det beste av det beste. Den er den samme som feiret store suksesser forrige sesong i Lyon, Grenoble og Geneve.
‘Bitende og skarp’ var grunnkonseptet til produsent og dirigent. Om satiren ikke akkurat når dit den skulle som for 140 år siden, er det likevel bitende morsomt! Mye av dialogen går oss hus fordi, ikke fordi vi ikke mestrer scenefransken men fordi det som skulle være stikk mot autoriteter og den tids verdikommisjoner og Valgerd’er, slettet ikke føles ‘vovet’ i det hele tatt.
Den nye lerkefuglen Natalie Dessay synger herlig, vakket og rent i tittelpartiet som Eurydice, hun som foretrekker bakkantinske fester og løssloppenheter framfor å henslepe livet med den dødskjedelige fløyespillende ektemannen Orfeus. Hun eier en elegant koloratur og Offenbach har utstyrt Eurydices partier med nok av iøynefallende og dels halsbrekkende løp – som hun mestrer uten lyte.
Kanskje noe lett i stemmen, og kanskje eier hun ikke den fandenivoldske løssloppenheten som helt får oss til å feste lit til denne troløse kvinnen.
Narc Minkovski er en opplagt orkesterleder. Det er tydelig å merke at dette er et samkjørt ensemble som har forestillingen godt innunder huden.
Hvem har sagt at opera skal være så dødsens alvorlig?