Carl Orff: Carmina Burana
Christiane Oelze – sopran, David Kuebler – tenor, Simon Keenlyside – baryton
Kor og orkester fra Deutschen Oper Berlin, Knabenchor Berlin
dir.: Christian Thielemann Deutsche Grammophon 453 587-2
Aldri ser det ut som Carl Orffs berømte verk Carmina Burana ser ut til å miste sin popularitet. Verket øver et helt særegent drag på oss. Er det tekstene, de folkelige middelaldersanger, eller er det Carl Orffs musikk som gjør det?
Det er ikke lett å gi svar, for tekstene er på latin og Carl Orff var en komponist som stort sett bare er kjent for dette ene verket. Aldri før og aldri senere kom han i nærheten av slik tonekunst.
Det timeslange verket har en form av en scenisk kantate. Siden tekstene stort sett følger oversatt – enten det er på konsert eller plate (eller som scenisk versjon) – vet vi at disse folkelige sangene er ganske rå, livsfriske og relativt utilslørte i sin kåthet og hyllest til livet.
Orff benyttet seg av tekster fra middelalderen, men det ligger ikke i hans konsept at han skal følge det ‘middelalderske’ i tonesettingen. Det er heller ikke tidens moderne formspråk vi hører, ingen Schönberg eller Stravinskij hos Carl Orff. Vi fornemmer også den primitive villskapen fra tiden før kristendommen la sin klamme hånd på mennesker og moral. Her er det livsutfoldelse for full sprut, lite blir spart og selv på latin går det an å gå rett på sak!
Sikkert er det at Carl Orff måtte ha mottatt en guddommelig gnist da han satte musikk til disse tekstene.
Når tysk musikklivs nye wunderboy Christian Thielemann gjør en nyinnspilling av dette verket, er forventningene store. Mange ser en ny Karajan i ham, i dag er han musikksjef ved Deutsche Oper i Berlin og kunstnerisk leder for Schleswig Holstein-festivalen, verdens største.
På denne innspillingen får han med seg krefter fra det tyske operahuset. Men er så innspillingen preget av kåt og frivol villskap?
Neppe. Til det blir den for grundig og for tysk, for å si det slik. Det bobler ikke akkurat over av livslyst, drikke- og elskovshumør. Innspillingens fremste kvalitet er den dyktige musikaliteten hos orkester, solister, kor og dirigent – samt det digitale opptaket. Og her får faktisk Carl Orffs musikk en ekstra dimensjon i seg: hans musikalske erupsjoner står seg svært godt i tidens nye tekniske gjengivelse.
Det er her denne nyinnspillingen har sin store styrke – og noe som gjør den kanskje uovertruffen av tilgjengelig innspillinger av denne kantaten. Christian Thielemann vet veldig godt å ta vare på de musikalske fortrinnnene den nye teknikken gir ham. I det rytmiske anslaget og den store bruken av slagverk er han svært påpasselig med å pleie det store orkesteret
Christian Thielemann har gjort en helt patent innspilling. Selv om den savner den ekstra lille piffen, er det likevel mye å glede seg over.
