Pavarotti: Greatest hits
Diverse opptak 1968-95 m/Cecilia Bartoli, Andrea Bocelli og Frank Sinatra Decca 458 000-2 (dobbelt-CD)
Vi tilgir stjernetenoren det aller meste når han kan gi oss slike smakebiter fra sin tredve år lange karriere som dette.
For dette er utsøkt. Edleste årgang. En parademarsj gjennom Puccini/Verdi-verdenen med deres beslektede kloner utført av en artist på den virkelige høyden av sin karriere. Og det vil si: før han begynte å tulle med sin kapitalinnbringende tretenors-maskin, og pengene strømmet inn like hurtig som den kunstneriske standarden falt.
For det er utvilsomt at Pavarotti i sin beste form – og her snakker vi om et spenn på minst 25 år – er en gudbenådet sanger med en røst vi ikke har opplevd for mange av dette århundret. Her får vi et utvalg av det beste han gjorde de siste årene, og det er like mye røsten som musikken som skinner. Med stråleglans.
For på denne dobbelt-utgivelsen er det bare den første CD’en som har interesse for oss. At han (eller plateselskapet) skjeler til den kommersielle og hekter på en CD to med ‘O sole mio’ og ‘Volare’, skal vi kanskje være glade for. Da slipper vi å ergre oss med å få Nessun dorma og andre perler blandet opp med Frank Sinatra når Greatest Hits skulle slippes.
Sånn sett kan denne perlen av en CD framstå som oppvisning av det ypperste fra den rikeste perioden i italiensk operaliv – framført av den selvfølgelige arvtakeren til Caruso og Jussi Bjørling.
Men han synger også på den kommersielle CD’en, selv om de senere opptakene avslører en tenor på sterkt nedadgående med sin stemmes kraft. Det er langt nær samme pondusen og energien, ikke samme varme lidenskapsfylte engasjement i framførelsen.
Men det har kanskje å gjøre at her er det Mammon som er ledestjernen
