Penderecki: Fiolinkonsert nr. 2 ‘Metamorphosen’, Bartok: Fiolinsonate nr. 2
Anne-Sophie Mutter – fiolin, Lambert Orkis – klaver, London Symphony Orchestra dir.: Krzysztof Penderecki Deutsche Grammophon The Colour of Classics 1898-1998 453 507-2
Anne-Sophie Mutters siste CD-innspilling er et apropos til disse tiders mediafokusering på skjønne damemennesker som trakterer fiolinen med eller uten våte klær. Mutter våget i sin tid å la mediaene bli fokusert på sin nakne skuldre, noe hun også har måttet tåle betydelig kritikk for. Men hun har gjennom hele sin karriere til nå hatt et ukompromissløs forhold til det spekulative og lettvinte, og med denne utgivelsen slår hun uomtvistelig fast at hun har begge beina godt plantet på et kunstnerisk ståsted. Ingen lefling med utenommusikalske ting her, med andre ord.
Så har hun valgt seg en fiolinkonsert av en samtidskomponist, også en som inntil den nyromantiske bølgen skyllet over det avantgardistiske toneskapermiljøet for noen år tilbake, skrev musikk med en langt annen tilnærmelsesgrad enn Grieg og Gershwin. Krzysztof Penderecki har vært polsk komponistlivs ledende personlighet helt siden han ble kjent gjennom sine skjærende toneclustere i Threnos på begynnelsen av sekstitallet, et stykke musikk du virkelig kunne høre Hiroshimas klagesanger i.
Penderecki har også vært offentlig kvass mot den nyromantiske og dels religiøst inspirerte musikkretningen som i særlig rekke Arvo Pärt og hans landsmann Gorecki beveger seg innenfor. Men han er ikke upåvirket, eller rettere, i en periode av sitt komponistliv vendte han avantgardismen, dissonerende toneclustere og tolvtone-teknikken ryggen. Så ble han for en tid Wagner-inspirert og mer publikumsvennlig. Likevel tar han avstand fra ‘den slags’ musikk som skjeler mer til effektene enn til det musikalske innhold.
Hans andre fiolinkonsert, Metamorphosen, stammer fra årene 1992-95. Den er dedisert til Anne-Sophie Mutter som også urframførte den i Gewandhaus i Leipzig i 1995 under Mariss Jansons‘ ledelse.
Det er stort anlagt verk i både lengde og dramatisk innhold. I formen er den mer lik en lang symfonisk sats enn en konsert. Stor vekt er lagt på solo-fiolinen som leder an hele veien i dels lyriske og dels rapsodiske partier hvor den alvorlige undertonen hele veien ligger og dirrer.
Verket stiller ekstremt sterke krav til utøveren. I og med at konserten ble skrevet for Mutter, ligger den også til rette for hennes spilleforståelse. Men noe spesifikt ‘feminint’, som Penderecki mener, finner jeg ikke. Kanskje er verket ‘mindre maskulint’ enn de fleste av hans øvrige komposisjoner.
Dette er en konsert hvor Mutter får anledning til å leve seg inn i musikken på en langt annen måte enn, la oss si gjennom Brahms’ konsert (hennes forrige CD-utgivelse). Det er levende og nærværende musikk og innspillingen gløder av et sjeldent engasjement.
En definitiv Mutter-innspilling hvis man krever litt mer enn planking av klassikerne.
