Great pianists of the 20th Century: Claudio Arrau
Albéniz: Iberia, bok 1. Bach: Kromatisk fantasi og fuge. Balakirev: Islamey Brahms: – Variasjoner over et tema av Paganini – Klaverkonsert nr 1 i d-moll Liszt: – Rhapsodie espagnole – Bénédiction de Dieu dans la solitude – Les jeux d´eaux à la Villa d´Este – Chasse-neige
Royal Concertgebouw Orchestra/Bernard Haitink. Philips 456 718-2
Innspillinger er fra 1927/28 – 1976.
Philips’ kjempeprosjekt med å presentere 100 pakker hver på to CD’er med århundrets største pianister er ikke bare en triumf for plateindustrien. Det er også en ypperlig dokumentasjon av vårt århundrets aktive musikkliv og fremste utøvere. De fleste store plateselskap har gått sammen med Philips om disse utgivelsene. Kulturspeilet vil bringe smakebiter fra noen av utgivelsene.
Claudio Arrau er chilensk pianist, født i 1903 og døde i Østerrike i 1991. Arrau ga konserter i hjemlandet allerede i en alder av fem. I 1905 fikk han chilensk statsstipend og studerte i Berlin i perioden 1913-18 med Martin Krause, en av de siste klaverelever av Franz Liszt.
Arrau vant Liszt-prisen i 1919 og 1920 – debuterte i USA i 1925. Han ble ansatt som professor ved Stern-konservatoriet i Berlin fra 1925 og gjorde sine første plateinnspillinger i 1926. Han har vunnet mange internasjonale utmerkelser, bl.a. fikk han i Genève 1927 første pris i Grand Prix International des Pianistes.
Fra Bach til samtidsverker
Arrau har gitt konserter i størstedelen av verden og har gjestet Norge atskillige ganger, bl.a. Bergen i 1959 og 1968, Oslo i 1919 og i 1971. Hans opptredener med Bachs kammermusikk i Berlin i 1935-36 skapte sensasjon. Arrau flyttet til USA straks etter at andre verdenskrig brøt løs. Fra det tidspunkt fortsatte hans internasjonelle karriere som representerte et svært omfattende repertoar, fra Bach til samtidsverker.
Arrau har hatt en spesiell lang karriere i platestudio, i mange år for en rekke plateselskaper, men i senere år utelukkende for Philips Classics. Han har bl.a. spilt inn samtlige klaverkonserter av Beethoven, men det er fremfor alt Arraus Bach- og Chopin-tolkninger som blir stående for ettertiden. Denne dobbelt-CD´ en fra Philips er en fin presentasjon av Arraus karrière som dekker et halvt århundre.
Psykiske problemer
Særlig i tyveårene hadde Arrau store problemer i livet sitt. En konsertturné i USA var mislykket, og han hadde problemer med å forsørge sin familie. Men hans hovedproblem var at han følte han sto i stampe, var ufri og hemmet i forhold til å lykkes som kunstner. Dette førte til at han søkte hjelp i psykoanalyse, en behandlingsform som han hadde sterkt behov for i størstedelen av sitt liv. Er det denne psykoanalysen som forklarer endringen i Arraus spillestil i tiden som fulgte?
Når vi lytter til flere av Arraus tidligste innspillinger – som jeg straks kommer tilbake til – forekommer han ikke særlig hemmet, men sammenliknet med mange av “gullalder”-pianistene i 1920- og 30-årene kan vi idag forstå at hans tolkninger må ha fortonet seg som “for korrekte”: Han er uvillig til å kaste seg ut i de store rubati, rytmisk er han nærmest som en metronom – i det hele tatt fremstår han som uhyre tro mot “teksten”. Dette er forsåvidt kvaliteter som er blitt høyt verdsatt langt senere, og som gjør at vi idag lytter til Arraus tidlige plateinnspillinger med den største fornøyelse og utbytte.
Det er Arraus fremførelse av tre komponister på denne dobbelt-CD´ en som jeg her ønsker å si noe om.
Østens mystikk
Først ut er Mili Balakirev og hans verk Islamey(innspilt i 1927/28) Balakirev er en av grunnleggerne til den russiske klavermusikk. Han var den første som skapte modne verker av konsert- og virtuostypen. Den fremragende fantasien Islamej (1869) utmerker seg med en mesterlig utnyttelse av ulike klavertekniske grep. Dette verket utgjør et vesentlig bidrag til russisk klavermusikks utvikling, og i denne genren var Balakirev en etterfølger av Chopin.
Med Islamej finner ofte pianister en gylden anledning til å briljere med teknisk fyrverkeri. Men denne komposisjonen bør fremfor alt forstås innenfor 1800-tallets kunstneriske, kulturelle og åndfulle ramme. Over hele Europa og Russland var Romantikken svært opptatt av Orientens mystikk – ikke bare musikere og komponister, men også malere og forfattere fant en stor tiltrekning i det eksotiske Østen.
I Islamej kunne Balakirev trekke veksler på Orientens folkelivstradisjon. Fantasiens førstetema er en dansemelodi som sannsynlig ble overlevert til Balakirev av en tsjerkessisk prins. Det melodiske andretema var allemanseie blant tartarerne på Krim.
En annen russisk komponist som var inspirert av den orientalske kjærlighetsmystikk var Rimskij-Korsakov. Hans Shéhérazade (1888) var i høy grad påvirket av det eventyrlig-erotiske “Tusen og en natt“.
Islamej er et uhyre utfordrende stykke som straks avslører nivået til pianisten hva angår teknisk ferdighet, men igjennom Arraus fremragende tolkning føler man at her er det en utøver som ønsker noe mer enn kun å fremvise teknisk briljans.
Teknikk i uttrykkets tjeneste
Det samme kan sies om Arraus tolkning av Liszts Rhapsodie espagnole. Liszt tok for seg sanger fra mange land, bl.a. engelske, bøhmiske, franske, tyske, italienske, polske og russiske. Inspirasjonen av spansk kultur kommer til uttrykk i dette verket.
Nok en gang sitter man igjen med den opplevelse at hos Arrau er teknikken kun et middel for å tjene et høyere musikalsk og kunstnerisk mål. (De lærde strides om dette er en innspilling fra 1936 eller 1929).
I det hele tatt imponerer Arrau spesielt med sine Liszt-tolkninger. I Les jeux d´eaux à la Villa d´Este synes pianisten å være påvirket av Bibelens symbolikk. (Liszt siterer fra Johannes, 4, 14). Arrau var svært opptatt av det åndfulle aspektet ved livet, og han gjorde to plateinspillinger av dette verket. Den siste versjonen som vi hører her (innspilt 1969) er gripende. Arraus klaverspill karakteriseres av krystallklarhet, klangrikdom og inderlighet.
Den religiøse åre finner vi også i LisztsBénédiction de Dieu dans la solitude (innspilt i 1970). Budskapet er at kommunikasjon med Gud fører til en følelse av harmoni, men ikke nødvendigvis uten et snev av ekstase. Liszt fattet seg ikke i korthet i dette verket (19´08´´), men ved Arraus fengslende tolkning varer det ikke et minutt for lenge!
Forsåvidt rommer Liszts Chasse-neige (innspilt i 1976) også et religiøst aspekt. Men i motsetning til Bénédiction opplever vi ikke her et nærvær av Gud. Snarere er det et uttrykk av sjelelig pine pga. mangel på mening i tilværelsen og opplevelse av trøstesløshet og fortvilelse. Såvel Liszt som Arrau lykkes i å formidle en følelse av ensomhet og oppgitthet. Fra første øyeblikk føler vi at pianisten ønsker å fortelle oss noe om smerte og håpløshet.
Retorikk og musikalsk forføring
I disse tre sistnevnte komposisjonene av Liszt er det den modne Arrau som taler til oss. Kanskje i motsetning til den utstrakte fordom at det er den unge kunstner som gjerne “bretter ut” sine følelser, opplever man hos Arrau mer og mer fra sekstitallet og fremover at følelser dempes ikke og blekner ikke med alderen, tvertimot. Her er det en kunstner som ikke lenger er ufri og hemmet! I et intervju med Robert J. Silverman i “The Piano Quarterly” i 1982/83 forsvarer Arrau bestemt sin “deklamatoriske” tilnærming som kunstner. Han går så langt som til å forkaste og fordømme musikere og Shakespeare-skuespillere som ikke våger å hengi seg til et hemningsløst uttrykk. Få andre pianister har hatt mot og evne til å la seg inspirere til en slik retorikk og musikalsk forføring som det Arrauetterhvert kom til å stå for.
Man har all grunn til å påstå at Arraus tolkning av Brahms´ første klaverkonsert er svært personlig (innspilt i 1969). Rent rytmisk og tempomessig tøyer han alle grenser for å gi musikken størst mulig karakter av den “tragiske undertone, storhet, romlighet og dybde” som ligger latent i dette verket (uttrykkene er hentet fra Conversations with Arrau, ført i pennen av Joseph Horowitz.
Særlig den sterkt dominerende første sats av denne klaverkonserten nr. 1 i d-moll, op. 15 (1854-59) bærer preg av Brahms´ indre konflikter ved midten av 1850-årene. Denne dramatikk mestrer Arrau å formidle i fullt mon!
Andresatsens Adagio blir i Arraus tolkning en hyldest til Robert Schumanns minne og hans altfor tidlige bortgang, bare 46 år gammel – samt Claras dype sorg. Det er religiøse overtoner over denne satsen. Brahms skal ha skrevet i ett av sine manuskripter “Benedictus qui venit in nomine Domini”. Arraus tolkning er bare gripende. Han gir musikken et inderlig musikalsk og menneskelig uttrykk, og han lykkes i å formidle denne stemning av dyp sorg og smerte. Arraus stil som pianist blir anerkjent som en idéell syntese av virtuositet og dypere kunstnerisk forståelse. Han er en person som søker etter åndelighet i musikken. I det omfangsrike repertoar til Cladio Arrau representerer Brahms´ d-mollkonsert en av hans aller største bragder.
Summary in English Claudio Arrau was born in Chile in 1903 and died in Austria in 1991. He moved to Berlin in 1905 on a chilean state scholarship, and studied there 1913-18 with Martin Krause, one of the last pupils of Franz Liszt. He won the Liszt Prize in 1919 and 1920. USA dŽbut 1925. Became professor at the Stern Conservatory in Berlin from 1925, and his first recordings date from 1926. The following year Arrau won first prize of Grand Prix International des Pianistes in Geneva.
Arrau«s performance of Bach«s keyboard music over 12 recitals in 1935-36 in Berlin created a sensation. He moved to the USA shortly after the outbreak of World War II, and from there continued an international career, with an exceptionally wide-ranging repertory, from pre-classical to contemporary works.
Among the music available on these to CD«s Arrau«s performance of Balakirev, Liszt and Brahms deserves attention in particular.
Balakirev«s Islamey, Liszt«sRhapsodie espagnole, Les jeux d«eaux ˆ la Villa d«Este, BŽnŽdiction de Dieu dans la solitude and Chasse-neige and the Brahms D minor Concerto – they all demand a fully developed “Fingerfertigkeit”. This is no problem with Arrau! What is impressive and enriching is the fact that Arrau«s virtuosity is just a tool in the search for the spiritual in music. During the final years of his career Arrau«s approach became more declamatory. He actually comdemned musicians – and actors of Shakespeare – who are afraid of “uninhibited expression”. Increasingly over his career Arrau lost his inhibitions and praised a rhetoric that few others have dared to imitate.
