Great Pianists of The 20th Century: Wilhelm Backhaus (1884-1969)
Beethoven, Brahms, Chopin, Liszt, Schubert, Schumann
Wiener-Filharmonikerne/Carl Schuricht. Philips 456 718-2.
Philips’ kjempeprosjekt med å presentere 100 pakker hver på to CD’er med århundrets største pianister er ikke bare en triumf for plateindustrien. Det er også en ypperlig dokumentasjon av vårt århundrets aktive musikkliv og fremste utøvere. De fleste store plateselskap har gått sammen med Philips om disse utgivelsene. Kulturspeilet vil bringe smakebiter fra noen av utgivelsene.
65 års karriere som pianist
Wilhelm Backhaus er født i Leipzig 1884 og døde i Villach, Østerrike 1969. Han studerte med bl.a. Alois Reckendorf ved Leipzig-konservatoriet og d´Albert i Frankfurt am Main. Han avla sin offentlige debut i London i 1900 og ble klaverlærer ved Royal College of Music i Manchester i 1905. I årene 1907-08 ledet han sommerkurser ved musikk-konservatoriet i Sonderhausen, hvoretter han til sin død utelukkende virket som konsertpianist.
Hans karriere som konsertpianist strakk seg over vel seks tiår, og hans turnéer omfattet så godt som hele verden – han besøkte bl. a. flere ganger Skandinavia. Backhaus var svært aktiv på konsertpodiet såvel som i platestudioer inntil meget høy alder, og han har skapt historie bl.a. ved at han var den første pianist som vi har plateopptak av. (Hans aller tidligste er datert 1908). Å følge en klavermester gjennom 65 år må da være et fristende emne for en musikkforsker!
Da han i 1905 stilte opp i Rubinstein-prisen i Paris, som var den eneste pianistkonkurransen av betydning på den tiden, høstet han mange negative reaksjoner fra sine konkurrenter, bl.a. fra Béla Bartók. Backhaus ble beskyldt for et mekanisk spill, og at han spilte “med metronom”. Ikke desto mindre vant Backhaus denne store konkurransen!
Ikke minst har Backhaus‘ opptredener og plateinnspillinger siden gjort disse hentydninger om et mekanisk og metronom-styrt spill til skamme. Men hans fraseringsmåte og “pianistiske retorikk” fremstår som mer “kontrollert”, mer “tilknappet” og asketisk enn det som var på mote på slutten av la Belle Époque. Egentlig innvarslet Backhaus på mange måter en endring i interpretasjonskunsten med sin særegne spillestil.
Musikalsk veltalenhet
Først og fremst var Backhaus en stor tolker av den tyske romantikkens klaverlitteratur og er spesielt anerkjent som en fremragende eksponent for musikken til Beethoven og Brahms. Historien forteller at han i 1895 møtte Brahms, og under Hans Richters ledelse i 1902 ga han konsert med Brahms´ Klaverkonsert nr. 2 i B dur, Op. 83 (den samme som er med på denne dobbelt-CD´en).
Allerede som 25-åring var Backhaus svært etterspurt og ønsket som solo-pianist, særlig blant konsertpublikumet var han høyst verdsatt. I motsetning til samtidens konsertpianisterSchnabel, Fischer og Rubinstein, hadde Backhaus nærmest stjernestatus på den internasjonale konsertarenaen. Men mens Backhaus var et hett navn før den første verdenskrig, skjedde det en endring i mellomkrigstiden; Schnabel, Fischer, men også pianister blant den yngre garde som Giesekingog Horowitz erobret nå konsertpianist-arenaen og overtok den rolle som Backhaus hadde hatt før krigen.
Igjennom hele sin karriere har Backhaus vist en psykisk legning og teknisk stil som passet platestudioene. Når man skal fortolke flersatsige verker med avbrudd kanskje hvert femte minutt for å matche begrensningene til en 78-plate, er det svært verdifullt med pianistisk presisjon og fingerteknikk, men også et sindig temperament.
I tredveårene kommer Backhaus så på banen for fullt. Han oppnår en balanse mellom mental og følelsesmessig logikk – mellom intellekt og føleleser. I Schumanns Fantasi Op. 17 og i Brahms´ andre klaverkonsert – den siste dirigert av Karl Böhm i 1939 – er en milepel for Backhaus som utøver, men representerer like mye et viktig skritt mht. interpretasjonskunst. Og etter 1945. da han gjenopptok sin internasjonal konsertkarriere, steg Backhaus‘ navn på stjernehimmelen, og for en stund ble han sett på som den aller fremste blant pianister.
Hans repertoar må sies å være relativt tradisjonelt som spenner fra Bach og Händel til Debussy og Rachmaninoff. Men fra fylte femti år konsentrerte Backhaus seg om den Tysk-Østerrikske tradisjon: Bach, Haydn, Mozart, Beethoven, Brahms og i mindre utstrekning Schubert og Schumann dukket til stadighet opp på hans konsertprogrammer. Av og til inkluderte han sin elskede Chopin.
Reinkarnasjon av Beethoven
Selv om Backhaus var svært allsidig som pianist, er det særlig hans tolkninger av Beethoven og Brahms (spesielt hans konserter) som har blitt vektlagt. På sine eldre dager vokste hans berømmelse mer og mer, og særlig etter Schnabels og Fischers bortgang, for ikke å snakke om ved sin egen død, ble han nærmest betraktet som Beethovens gjenfødelse. Backhausfikk den rolle vis-à-vis Beethovens musikk som den Arthur Rubinstein fikk overfor Chopins verker.
Philips nye dobbelt-CD i Great Pianist-serien rommer dessverre kun to smakebiter av Backhaus‘ Brahms-tolkninger, men til gjengjeld gir han av sitt overflødighets horn når det gjelder Beethoven. Disse CD´ene som inneholder i alt fem av hans klaversonater, holder i massevis for oss til å konstatere at for Backhaus var Beethoven en sann poet, et menneske som mestret å kjempe såvel som å lide og fryde seg. Man kan bare lytte til andresatsen av sonaten Op. 111, og man blir straks slått av hvor overbevisende og suverentBackhaus former musikken; spillet er karakterisert av musikalsk frodighet, intensitet og varme såvel som av klarhet og nærmest gjennomsiktighet.
Åpningen av Grave -delen fra Beethovens “Pathétique“-sonate preges verken av nedstemthet, melankoli eller tungsinn, stemninger man ofte blir hensatt i ved andre pianisters spill i denne satsen. B.s tolkning karakteriseres snarere av et dypt alvor, en indre og avklaret ro.
Men – spesielt ved å lytte til Beethovens Adagio cantabile i “Pathétique“-sonaten blir vi klar over hvor fri og utvungen Backhaus ønsker å være i forhold til tempo og rytme. Rent stilistisk kan man slik sette spørsmålstegn ved deler av Backhaus interpretasjon. Hans rytmiske elastisitet og fleksibiltet truer noen ganger den “logiske” forming av musikken. Et slikt opprør mot normen, spesielt mht. interpretasjon av rytme og tempo – noe som hos Backhaus utviklet seg nærmest outrert i sekstiårene, er kanskje noe av grunnen til at Backhaus – til forskjell fra flere andre betydningsfulle pianister – ikke etterlot seg noen egen “skole” for pianister som kom etter ham.
På denne innspillingen hører vi:
Beethoven: Klaversonatene i – c-moll, Op. 13 “Pathétique” (1954), – d-moll, Op. 31, Nr. 2 “Vårsonaten” (1954), – Ess dur, Op. 81A, “Les Adieux” (1954), – c-moll, Op. 111 (1954), – G dur, Op. 79 (1954),
Brahms: – Intermezzo i C dur, fra Klavesrtykkene Op. 119, nr. 3 (1956), – Klaverkonsert nr. 2 i B dur, Op. 83 (1952)
Chopin: Etyde i f-moll, Op. 25, nr. 2, (1954)
Liszt: Valse-Caprice fra Soirées de Vienne, nr. 6, S. 427 (etter Schubert) (1956)
Schubert: Impromptu i Ess dur, D. 899, nr. 2 (1956)
Schumann: Warum? (fra “Fantasiestücke”, Op. 12, nr. 3) (1956)
Blant andre av Backhaus´s plateinnspillinger finner vi Beethoven: Klaversonatene, nr. 14, 15, 17, 21, 24 og 32 (443 012-2 Decca) Beethoven: Klaverkonsertene, “Diabelli”-variasjonene m.m. (433 891-2 Decca) Brahms: Klaverkonsertene (433 895-2 Decca)
Summary in English
Wilhelm Backhaus was born in Leipzig 1884 and died in Villach, Austria 1969. B. began studying in 1891 at the Leipzig conservatoire with Alois Reckendorf, later with Eugen d´Albert in Frankfurt.
In 1905 B. won the single important competition then in existence, the Rubinstein, and his first discs date from 1908. Unlike his contemporaries Schnabel, Fischer and Rubinstein, B., at the age of 25, became a sought-after and admired soloist and constantly engaged on the international concert circuit.
From the age of fifty B. concentrated on the Austro-German tradition: Bach, Haydn, Mozart, Beethoven, Brahms, and to a lesser extent Schubert and Schumann constantly recurred in his programmes. By the time of his own death he was considered a kind of reincarnation of Beethoven, while that other great survivor of the same generation, Arthur Rubinstein, fulfilled the role of Chopin.
