|
Pianists of the 20th Century Emil Gilels
Bach/Busoni: Toccata og fuge BWV 232, Mozart: Klaverkonsert B-dur KV 595 , Beethoven: Klaverkonsert nr. 4#, Bach: Fransk suite, von Weber: Klaversonate nr. 2 A-dur, Debussy: Images bok 1, Ravel: Jeux d’eau
innspillinger 1960-73 Philips 456 793 2
 Philips’ kjempeprosjekt med å presentere 100 pakker hver på to CD’er med århundrets største pianister er ikke bare en triumf for plateindustrien. Det er også en ypperlig dokumentasjon av vårt århundrets aktive musikkliv og fremste utøvere. De fleste store plateselskap har gått sammen med Philips om disse utgivelsene. Kulturspeilet vil bringe smakebiter fra noen av utgivelsene.
Med Emil Gilels får vi demonstrert en russisk kraftpianist med femårsplanen i blikket og traktorer i anslaget.
Han sparer ikke på muskelbruken i åpningssporet som er Busonis arrangement av Bachs Toccata og fuge BWV 532. Opptaket er fra Leningrad i 1968 (så het byen den gang) og du får med deg på slengen en grandios akkustikk fra hva vi formoder er konservatoriets store hall. Det blir så russisk, så schmalz , at selv en Bach måtte bli ydmyk av mindre.
Gjennom knirkete stolseter, skraping med stolbena og ikke minst det russiske publikums sikkert velbegrunnete januarhosting, stiger en Bach fram som kanskje ingen annen pianist var i stand til å spille ham.
Det blir stort – og vi må minne oss selv på at dette er et fortepiano, et klaver, og ikke et orgel han spiller på.
Derfor er Philips så vennlige at de umiddelbart gir oss den mykere og følsomme delen av kunstneren Gilels, nemlig hans tolkninger av Mozarts B-dur konsert (KV 595) – forøvrig med den da 78-årige Karl Böhm som dirigent – og Beethovens fjerde klaverkonsert. Her får han anledning til å hente seg inn og vise at han også har følsomhet i fingerspissene, ikke bare ren kraft.
Emil Gilels (1916-1985) var det tidligere Sovjetunionens mest kjente klaverspillende artist før Svjatoslav Richter og senere demoner feide over verden fra ca. 1960 og utover. Han vant en internasjonal pris i Brussel i 1938 og fikk anledning til å reise Europa rundt som konsertpianist siden 1947 og senere også i USA.
Han er en av dem som har maktet å holde et sjeldent grep om sitt publikum. Til og med den dag i dag er det mange som nok vil våge å hevde at han var den udiskutabelt største – og da snakker man om kraft, virtuositet og teknikk framfor noe annet.
Han var en ‘folkets kunstner’, fikk Lenin-ordener og kan med god grunn sies å ha vært det tidligere regimes fremste kunstneriske ambassadør i tider da den ene etter den andre vendte det ryggen.
På denne samlingen – det vil komme en til i serien med ham – får han anledning til å vise spennvidden i sitt repertoar. Det går fra det vulkansk eruptive til det følsomt introspektive hos Mozart og Weber. Han spilte inn Beethovens konserter flere ganger, dette opptaket er fra 1957.
Det er ingen russiske komponister på den første samlingen med ham. Derimot Debussy og Ravel. I noen av disse opptakene blir du sittende og lytte til det fine og vare i denne virtuosens framføringer og undrer deg over hvilket utrolig emosjonelt spenn han måtte ha inne i seg.
Summary in English
With Emil Giles we get the russian Power-pianist with Five Years Plan in his eyes and machines in his hands. In his interpretation of Bach he does not save his muscles. We must remind ourselves that he is playing a fortepiano and not an organ. The change to the softer side of Mozart and Beethoven is welcome. Gilels was the most prominent piano playing artist in the former Soviet Union before Richter and the following demons started to sweep around the world from about 1960. He owned a seldom grip of his audience and even today many will claim him to be the foremost pianist of the century. He was a ‘People’s Artist’ and received his Lenin Prize. In this production you will sit listening to his Debussy and Ravel and wonder how great his range was in emotions.
|
