|
Great Pianists of the 20th Century: Andre Prévin
Mozart: Klaverkonsert G-dur KV453, Poulenc: klaverstykker, Sjostakovitsj: Klaverkonsert nr. 1*, Gershwin: Klaverkonsert F-dur#, Rhapsody in Blue#, arrangementer av sanger
Wiener-filharmonikerne (dir.: Previn), New York Philharmonic dir.: Leonard Bernstein*, Pittsburg Symphony Orchestra (dir.: Previn)# Philips 456 934-2
 Philips’ kjempeprosjekt med å presentere 100 pakker hver på to CD’er med århundrets største pianister er ikke bare en triumf for plateindustrien. Det er også en ypperlig dokumentasjon av vårt århundrets aktive musikkliv og fremste utøvere. De fleste store plateselskap har gått sammen med Philips om disse utgivelsene. Kulturspeilet vil bringe smakebiter fra noen av utgivelsene.
Så er turen kommet til André Previn. Vi stusser litt, har denne arrangøren, dirigenten og komponisten virkelig ferdigheter nok til å hevde seg blant århundrets hundre utvalgte pianister?
Vi må ærlig talt innrømme at det er ikke pianisten André Previn vi i første rekke tenker på når vi hører hans navn. Snarere er det arrangøren – som har formidlet musikk til en rekke teater- og musicaloppsetninger – og dirigenten som vi stadig observerer på farten rundt i verdens storbyer, som vi tenker på. I det siste også som komponist: hans opera A Streetcar Named Desire bygget over Tennessee Williams dampende samtidsdrama hadde nylig urpremiere på San Francisco-operaen (se Kulturspeilets omtale).
Men disse to CD’ene gjør vår forhåndsdømming behagelig til skamme. Man burde jo ha fornemmet at pianisten Prévin burde ha ferdigheter nok til å stå seg i dette selskapet og selv om han sprer sine evner og aktiviteter på en rekke felter, er det ikke noe å si på at han representeres her.
Vi merker det allerede på hans gjennomføring av Mozarts G-durkonsert KV 453 med Wiener-filharmonikerne fra 1984. Her er det eleganse, renskåret spill uten unødig utvendig bravur som preger framføringen. ‘Som et funklende glass rødvin,’ som Jon Medbøe sa i Aulaen på 60-tallet da han skulle beskrive Mozarts klaverkonserter, og sjelden har en slik karakteristikk passet bedre på Prévins spill.
Kontrastene er store, for han føyer like gjerne sin Sjostakovitsj på i samme slengen, en komponist han forøvrig har et svært spesielt forhold til (gjennom sitt samarbeid med Tom Stoppard i teaterstykket Every Good Boys Deserves a Favour, vist på Nathionalthetaret i 1980).
Her får vi en annen side av Prévins klaverforståelse: distinkt, realistisk men heller ikke brautende i en fyrig innspilling gjort med Leonard Bernstein og New York-filharmonikerne i 1962. Vi må gjøre en innrømmelse: vi hadde denne innspillingen fra før – og vil gjerne berømme den digitale overføringen. Her blir den ytterligere nærværende.
For fristelsene ligger nære: hans Poulenc-tolkninger kunne med ørliten vri i retning av det overfladiske kunne oppfattes som populærmusikk. Og sannelig om vi ikke er helt enige i hans pedalbruk heller, vi mistenker Prévin for å tolke disse stykkene et stykke utover det komponisten egentlig skrev dem som: for sosiale sammenkomsten med venner og rødvin rundt klaveret. Kanskje ikke så mye café-en – det var i første rekke lærermesteren og forbildet Saties stil – vi vet at Poulenc elsket å sitte i sitt hus på landet å improvisere med venner rundt seg.
Forskjellen er bare at der Poulenc funkler med minimalistisk eleganse, blir Prévin en trampende bøffel uten sans for musikkens indre funklende valører – det meste forsvinner i pedalsus.
Ingen kompliserte konsert-stykker dette, men jeg er ikke helt innforstått med måten Prévin gjør dem på, rødvin eller ikke. Forskjellen mellom det utsøkt prima, og det mer jevne tildels banale kommer til syne i hans tolkninger av Poulenc. Jeg kunne vært dem foruten.
På den andre CD’en får han full anledning til å vise den siden av seg som kanskje er mest kjent på det amerikanske kontinent: som jazzarrangør og -eksekutør. Gershwin ligger ham nær og hele denne CD’en er viet musikk av Gershwin med både Rhapsody in Blue og klaverkonserten i F-dur. Mellom disse sporene hører vi seks arrangementer av kjente Gershwin-låter med et enkelt akkompagnement av bass.
Har man tatt skrittet og innkorporert jazz i denne samlingen, bør man ta det fullt ut. Det er lite å si på utvalget – men hvorfor kunne vi ikke høre Prévin som bandleder og utøver i mer utpregete og representative utvalg av cool-jazzen fra vestkysten?
Andreas Ludwig Priwin er fullblods tysk og startet sine musikkstudier på musikkhløyskolen i Berlin. Med russisk-jødiske aner i sin slekt, gjorde familien det klokt å forlate nazi-Tyskland. Han havnet senere i Hollywood hvor hans fetter var musikkdirektør for Universal-studioene. Dermed var det gitt hvilken vei han skulle gå.
At det har blitt såpass mye seriøs samtidsmusikk ut av det og en plassering i dagens musikkbilde som en betydelig dirigent og komponist, sier mye om valget når de økonomiske fristelsene og hans evner nok kunne peke mot langt andre og mer innbringende musikalske sysler. Nå får vi også dokumentert pianisten.
Og Andrew Lloyd Webber bør være glad for å ha en seriøs konkurrent mindre.
Summary in English
We know André Previn as the arranger, composer and jet-set conductor. But what about the pianist? His abilities as that are fully shown on this compilation. In Mozart’s C major concerto K 453 he is playing with light hearted brilliance. In the first piano concerto of Shostakovich we hear the New York Philharmonic with Leonard Bernstein and Previn is performing it with a distinct attitude. We feel that his interpretation of Poulenc’s small miniatures of piano pieces is done too much in an entertainment style, and Poulenc’s french elegance is not taken care of. This performing style suites his Gershwin interpretations rather better. We hear the Rhapsody in Blue and his piano concerto in F besides of jazz like arrangements of some of his songs. Actually Previn is German of Jewish-Russian descent and therefore had to leave nazi-Germany in the 30’s.
|
