Centenary Collection 1993
Tsjaikovskij: Stormen, symfonisk fantasi, Ljadov: Baba-Yaga, Den fortryllede sjø, Kikimora, Rakhmaninov: Klippen, Tsjaikovskij: Ouverture F-dur
Det Russiske Nasjonalorkester dir.: Mikhail Pletnev Deutsche Grammophon 459 059-2

Deutsche Grammophons serie ‘Centenary Collection’ er en unik dokumentasjon på CD. På seks bokser presenteres det beste av innspillinger fra 1898 til i dag. CD’ene kan også fåes enkeltvis. Kulturspeilet presenterer smakebiter fra serien.

Vi er kommet til 1993 og vår tid. Det er tid for russisk naturmystikk.

Denne CD’en starter som et stykke av Sibelius, med skogene susende i bakgrunnen og granene hvilende grublende over det hele. Det er Tsjaikovskijs symfoniske fantasi Stormen, inspirert av Shakespeare’s skuespill av samme navn, som gir disse assosiasjonene. Et relativt ukjent stykke musikk av forrige århundrets mest spilte russiske komponist, men i denne sammenhengen fyller det avgjort sin plass.

For det er naturmystikk hele veien igjennom – med tre tonedikt av Ljadov som umiddelbare oppfølgere. Det mest kjente av disse er ‘Den fortryllete sjø‘.

Det er ikke i alle av de siste utgivelsene i denne serien at vi med hånden på hjertet kan si at det er en helhet til stede. Men det er det her. Dette er verk som av karakter og stemning er fint avstemt til hverandre.

CD’en representerer også en presentasjon av det russiske nasjonalorkesteret, det første ikke-statlige symfoniorkesteret i det tidligere Sovjet-Unionen.

Det var Mikhael Pletnev som var pådriveren bak dette, men uten Gorbatsjovs aktive støtte var det ikke mulig å få dette til. Planen var å samle profesjonelle musikere som i perioder skulle gi konserter – og plateinnspillinger – uten være avhengig av offentlig styring, inngripen eller kontroll. Publikum skulle være den faktor som skulle sørge for å holde orkesteret oppe. Med andre ord, et markedsstyrt symfoniorkester etter den amerikanske modellen.

Det har fungert sånn både-og. På grunn av manglende ressurser er orkesteret ikke i stand til helt å konsolidere seg og ha et fast grunnlag. Slik sett lider det samme sjebne som en rekke avløpere etterhvert har fått – og hvor Ivan Fischers Budapest-orkester er det som har markert seg sterkest.

Men innspillinger foreligger. Denne er briljant, gjennomført og det er høy klasse over spillet.

Vi får bare håpe at Pletnev ikke brenner seg helt ut på dette prosjektet. Han er jo også en formidabel pianist.