Prokofiev: Klaverkonsert nr. 1 og 3, Bartok: Klaverkonsert nr. 3
Martha Argerich – klaver
Orchestre Symphonique de Montréal dir.: Charles Dutoit EMI 5 56654 2
Trollet i den internasjonale klavereliten er på banen igjen. Denne gang med innspillinger av Prokofievs første og tredje klaverkonserter og Bartóks siste. Og med troll kan vi legge akkurat den betydning vi ønsker. Men at spillet er reneste trolldommen kommer vi ikke fra.
Man kan si hva man vil om den selvoppnevnte dronningen og primadonnaen blant internasjonale pianister i dag – det er kanskje for milde uttrykk – men overrasker gjør hun såvisst!
Her tar hun for seg tre av dette århundrets mest halsbrekkende konserter, skrevet av komponister som slettes ikke hadde til hensikt å lage godslige og søte klanger for det gode konsertborgerskap. Her vrimler det av dissonanser og dynamiske effekter, typisk for en ung Prokofiev og for en Bartok som ved livets slutt søkte nye veier inn i et nærmest mystisk påvirket tonespråk.
Hun gjør faktisk disse konsertene på en ny måte. Jeg vet ikke helt om Bartóks konsert helt kler som å låte som metafysisk natt-musikk (lik den rolige satsen i Musikk for strykere, slagverk og celesta) – men med Prokofiev er hun absolutt på innsiden.
Inntil vi også får Leif Ove Andsnes‘ kanskje kommende tolkning av Prokofievs tredje – han er i ferd med å innlemme den i sitt repertoar – må vi sammenlikne med utøvere som Svjatoslav Richter og Vladimir Aschenazy. Forskjellen er enorm. Jeg vil ikke insinuere at disse to fremragende utøverne brukte rå kraft og teknikk for å kompensere for Prokofievs nesten umenneskelige og halsbrekkende krav til teknikk – han var jo selv en fremragende og feiret konsertpianist – men det er nettopp slik det virker.
For Martha Argerich leker seg med Prokofiev som om dette er impresjonistiske salonstykker, en slags Children’s Corner skrevet av Satie for å nytes mellom konjakken og sigaren.
Det er anslaget hennes som er fabelaktig. Hun eier et slikt mesterlig overblikk og en så suveren teknisk beherskelse at selv de mest intrikate partiene hos Prokofiev og Bartok blir som rene barneleken.
Med et slikt suveren spill får vi også til fulle anledning til å komme disse klaverkonsertene nærmere inn på livet. Dermed styrer hun også trygt unna de emosjonelle fallgruvene som denne musikken kan invitere til. Man blir sittende i nesten andektig måping over hvilken fabelaktig pianist hun er.
