Prokofiev: Betrothal in a Monastery (Obrudinie v monastire), lyrisk-komisk opera i fire akter
etter Richard Barnsley Sheridan
Larissa Diadkova, Kirov-ensemblet dir.: Valery Gergiev
forestillingsopptak fra Marinskij-teateret Philips 462 107-2
Det er like greit å nevne denne operaen med dens rette navn, for La Duenna er allerede etablert i operalitteraturen. Først og fremst gjennom Sheridan’s/Linley’s 1770-versjon, som fikk flere oppføringer enn John Gay’s Tolvskillingsoperaen, den til da største suksess for en engelsk skrevet opera. Senere er det kommet nye operaversjoner, bl.a. fra Fransesco Bertoni.
Under tittelen La Duenna er ikke denne operaen ukjent. Prokofiev måtte ha et ønske om å fjerne seg fra sammenlikninger med tidligere komiske operaer laget over samme lesten. Han skrev den i 1940, som ikke akkurat var en lystig tid med tanke på komiske operaer som denne.
Dette er ren hurlumhei, derav også tittelen. Dueña på spansk betyr ‘anstandsfrue’ gjerne en eldre dame som har som oppgave å passe på yngre damers dyd – ofte i et kloster – og derved er mottakelig for bestikkelser. Begrepet ‘dueña’ på spansk kan derfor være ensbetydende med litt åpen for penger under bordet under skinn av høy moral, men også for ungdommelig kjærlighet som med oppfinnsomme midler løser alle problemer for de elskende.
Prokofiev hadde tidlig i sin karriere skrevet en annen komisk opera, Kjærligheten til de tre appelsiner, som var blitt en enorm suksess. Men her, 23 år etter, er hans tonespråk blitt et helt annet. Borte er det lette commedia-del-arte preget som preget i musikken i den første operaen. Men igjen står det filmatiske, nesten kjappe steget som han meisler ut tekst og handling med.
Det er musikk som vi i formen kjenner igjen fra Romeo og Julie og Eisenstein-filmene. Om det er riktig i en slik sammenheng, er derimot noe annet. Og det forklarer kanskje operaens noe beskjedne tilværelse på operascenene i dag.
For det er ikke til å komme forbi at Prokofievs tonespråk i sin andre del av karrieren var som skapt for Eisensteins filmer og for realistiske klassiske balletter som Romeo og Julie og Tornerose. Også som støpt for myndighetenes påbud om sosialrealistisk kunst, selv om Prokofiev neppe var noen systementusiast av overbevisning.
Det er Kirov-ensemblet som har blåst liv i dette relativt lite spilte Prokofiev-verket. Operaen står på spilleplanen på årets gjestespill – og spilles i disse dager på Metropolitan av Kirov-ensemblet.
Intrigene og forviklingene i 1700-tallets Sevilla fordrer en kjapp spillestil med raske vekslinger. Dessverre er ikke Prokofiev lett nok på foten, han blir for utmeislende og naturalistisk der han skulle være lyrisk og spottende.
Likevel er det Prokofiev-musikk slik vi kjenner den fra andre verk. De lette og lystelige fargene preger verket hele veien. Av og til bryter den alvorlige Prokofiev fram, men verket minner på ingen måte om Den flammende engelen – også spilt inn med Kirov-ensemblet – som han skrev 10-15 tidligere, og som var hans siste fullførte operaprosjekt før denne operaen.
Tross sine opplagte svakheter, er dette likevel et fascinerende verk. Ennå ligger ukjente sceneverk fra Prokofiev og venter på å bli spilt. Vi regner med at Gergiev har flere nyoppdagelser på lur – og vi gleder oss til å høre mer av den ukjente Prokofiev.
Larissa Diadkova ivaretar rollen som duenna’en og er midt oppe i alt rabalderet en vokal ankerstein. Det er mange medvirkende på rollelisten, som alle gjør en utmerket innsats. Men som i en Rossini-opera går man seg lett bort i forviklingene underveis.
Kirov-ensemblets orkester blir som vanlig fast og myndig ledet av Valery Gergiev. Dette er et forestillingsopptak, men kravet til tenikk er tydeligvis ikke større enn at det hele glir uten for påtrengende scenestøy og -dunk i mikrofonene.
