Prokofiev: Sinfonia concertante e-moll op. 125, Mjaskovskij: Cellokonsert c-moll, bonus-CD: alternativ finale for Sinfonia concertante
Truls Mørk – cello, City of Birmingham Symphony Orchestra dir.: Paavo Järvi Virgin Classics 7243 5 45282 2 3
Det er én ting som slår en umiddelbart ved gjennomspillingen av Truls Mørks siste CD med cellokonsertene til Prokofiev og Mjaskovskij, er den fyldige lyden. Konsertene er spilt inn i den nye Symphony Hall i Birmingham, som har en akkustikk som er formidabel. Her er det ikke noe tørt i lydbildet eller akkustiske hull som i Oslo Konserthus. Det hele lyder flott, velklingene – og fett.
Det er Truls Mørks Domenico Montagnana-cello fra 1721 som drar gevinsten av dette. Sjelden hører man en slik cello-klang. Og du lurer på om dette er samme cellisten og samme celloen vi opplevde på Truls Mørks to forrige CD’er, med cellosonater av Prokofiev og Mjaskovskij, Sjostakovitsj, Stravinskij og Rakhmaninov. Faktisk må vi helt tilbake til det legendariske opptaket i Uranienborg kirke i 1991 hvor han spiller Haydns cellokonserter med Det Norske Kammerorkester for å finne noe tilsvarende. Men nå snakker vi om klangen, for det er stor forskjell på Truls Mørk anno 1991 og den samme utøveren seks år senere, da dette opptaket ble gjort.
Først og fremst er spillet hans blitt modnere. Det ligger så å si en hel karriere mellom disse to CD’ene. Haydns cellokonserter – uansett hvor friske de enn måtte lyde – ble spilt inn før Truls Mørk plasserte seg i toppsjiktet av cello-utøvere på dagens internasjonale arena. Dernest er det himmelvid forskjell på musikken. Haydns sprelske wienerklassiske lek med konsertformen er noe annet enn den dypsindige melankolien vi møter hos de russiske komponistene som Truls Mørk så å si utelukkende har viet til seg på CD-fronten de siste 4-5 årene. Og her må vi også føye på innspillingene av cellokonsertene til Sjostakovitsj og opptaket med Oslo-filharmonien og Dvoraks cello-konsert og Tsjaikovskijs rokokko-variasjoner.
Svaret på hvorfor han velger russisk, ligger jo kanskje her. Av cellolitteratur er det ikke overvettes mye å velge i. Av musikk fra dette århundret er russerne dominerende. Dessuten er det musikk som kanskje passer Truls Mørks lynne meget bra. Her er det mulighet for å spille ut den dype melankolien som de russiske mesterne – med eller uten eksiltilværelse i USA – eier i musikken sin, og søker man på innsiden av celloen som instrument er det nettopp følelsen av slike anstrøk vi fornemmer.
Så sant man ikke velger Haydn. For ikke ulikt den wiener-klassiske lekne formen er Prokofievs symfoniske konsert, som i utgangspunktet er en videreføring av hans cello-konsert fra tretti-årene. Det var etter at han hørte Mstislav Rostropovitsj spille cello i 1948 at Prokofiev ble inspirert til å søke videre uttrykk i hva celloen kan gi av muligheter. Faktisk ga den unge virtuosens inntreden i Prokofievs liv livsmotet tilbake til den etablerte komponisten som i disse etterkrigsårene opplevde kanskje sine hardeste stunder og verste fordømmelse som Sovjet-kunstner. Dette merker vi i hans ikke fullførte storhetsverk Krig og Fred, opprinnelig påbegynt under ‘Den store fedrelandskrigen’ men aldri fullført. Det som inntil hans død i 1952 foreligger av ferdige scener og tablåer er både haltende og ujevnt og viser en komponist som måtte være i sterk indre tvil om sin egen rolle som toneskaper og som avslører store spenn i den kompositoriske gjerning, fra det pliktmessig kjedelige til den type musikk som gjør at han tross alt fortjener å stå i første rekke av komponister fra dette århundret.
Omarbeidelsen fra cellokonsert til det noe større anlagte verket ble gjort i samarbeid medRostropovitsj. Og det var også ‘Slava som inspirerte Prokofiev til å skrive cello-sonaten som også Truls Mørk har spilt inn.
Derfor hører det logisk med atRostropovitsj har redigert sammen Prokofievs skisser til den alternative sistesatsen, som her foreligger for første gang på CD.
Truls Mørk har et avgjort grep om Prokofiev. Men det blir noe utenpå ved denne innspillingen – som ikke bare bør være hans feil.
Bedre derimot fungerer innspillingen av Mjaskovskijs cellokonsert. Kanskje fordi den ikke foreligger i så mange versjoner på CD er den desto mer velkommen. Om den ikke har det konsertante preget som Prokofievs konsert, er det et rolig og svært sangbart verk hvor vekten er lagt på celloens framtredende plass som soloinstrument.
Det som er denne innspillingens store svakhet, er etter min mening akustikken. Symphony Hall i Birmingham har ved siden av den nye Bridgewater Hall i Manchester vært med på å dreie tyngdepunktet i britisk orkestermusikk vekk fra London. Men i den sanselige nytelsen over hva denne konsertsalen kan gi av glimrende klang, har man snublet i lydorgasme.
Celloen til Truls Mørk kommer som nevnt meget bra fra det. Og det er cellostemmen som bærer dette opptaket. Men i en cellokonsert er ikke soloinstrumentet alt – selv om det her låter majestetisk flott. Man må også få med seg orkesteret.
Det er her det syndes. Mens opptaksmikrofonene tydeligvis var innstilt på å skape mest mulig rom for celloen, lider orkesteret. De blir likesom hengende etter i en lydmessig sump hvor det til tider låter grøtete og andre ganger ubalansert. Den enkle klarheten i musikken blir borte.
Dermed blir det også etter min mening noe halvgjort ved innspillingen, hvor man på ingen måte kan klage på Paavo Järviog Birmingham-symfonikernes innsats. Feilen ligger på overkåte produsenter og teknikere som ikke vet hvor romklangsknappen sitter. Det er nesten like ille som den gangen Deutsche Grammophons folk trodde Beethoven og Karajan/Berliner-filharmonikerne var ensbetydende med katedralklang og to sekunders ekko.
Fett blir det riktignok. Og det er synd at Truls Mørk blir lidende. For denne innspillingen har alle muligheter i seg til å bli stående som en riktig stor referanseinnspilling – som også dokumenterer hvilken eminent utøver av fremste internasjonale klasse som Truls Mørk er blitt.
Men for cellolyden alene er dette mere enn verdt kjøpet. Og vi skulle anta at Virgin har muligheter for å foreta en aldri så liten diskret digital justering fra mastertape’n før nye opplag skal presses.
